Preken 9. august 2020, 10. søndag i treenighetstiden

Bibeltekstene denne søndagen finner du i Salme 32,1–11, Peter 3,8–13 og Lukas 5,27–32.

Det er tre ansikter jeg ser tydelig for meg i møte med dagens tekster. To av dem har jeg møtt , men én kjenner jeg bare fra denne fortellingen vi nettopp hørte. Så jeg lager meg mitt eget bilde av Levi, tolleren som hører denne omreisende predikanten, denne landsbyprofeten fra Nasaret , denne Jesus si to ord FØLG MEG !

Og han tar Jesus på ordet, reiser seg , forlater alt og følger ham.
Jeg ser et ansikt som forandrer seg i møte med Jesus. Det sies kort og godt at Jesus fikk se ham, denne tolleren , som respektable jøder holdt seg godt unna.

Tollerne var nemlig overløpere, de var gått inn som arbeidere for romerne, okkupasjonsmakten. De drev med innkreving til romerstaten, ikke bare ved landegrensene, men også ved bygrensene og ved broene. Upopulære og forhatte blant folk var de, og mange av dem stakk så mye i egen lomme at de ble rike.

Levi hadde ganske sikkert mer enn nok av gods og gull, og han stelte istand en skikkelig fest for Jesus, og inviterte mange av sine kolleger til festen . Og Jesus tok imot invitasjonen og ble med Levi hjem. Han brydde seg lite om kritikken han visste ville komme fra de fromme rett-troende som så ned på tollere og syndere, som vi hører så ofte sagt. De skriftlærde.

Jeg ser et ansikt fylt av forventning og glede. Noe helt nytt har kommet inn i Levis liv. Han som var utenfor det gode selskap, han som folk så ned på , satt nå til bords med Mesteren , og må ha visst at nå begynte et helt nytt kapittel i livet. Han var ferdig med å utplyndre de fattige, han ville bare en ting : være sammen med Mesteren fra Nasaret.

Så jeg forestiller meg et ansikt som utstråler forventning til det nye som er iferd med å skje i hans liv, og glede over å bli sett av denne merkelige mannen som ikke brydde seg om at fariseerne og de skriftlærde kom med sin kritikk , som de sa til disiplene : «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?»

Og Jesus sier klart og tydelig til kritikerne «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Levi hørte «Følg meg!»
Ingen ord har vært viktigere for ham enn disse.Fra å sitte sammenkrøket og med bevissthet om både skylden og skammen ved å presse folk for penger der ved tollboden , ser jeg et ansikt som nå lyser av forventning til det som venter.

Kanskje tenker Levi på ordene som vi hørte fra Salme 32, der det heter

Salig er den
som får sine lovbrudd tilgitt
og sine synder skjult !
Salig er det mennesket
som Herren ikke tilregner skyld

Han, som har vært ekskludert på grunn av samarbeidet med de romerske okkupantene, er nå på innsiden av disippelflokken.

Jeg ser et ansikt fylt av forventning til fremtiden og glede over å ha blitt sett og inkludert av Mesteren fra Nasaret.

Det andre ansiktet er myndig, sterk utstråling, masse rynker som vitner om et liv med mye arbeid og mye ansvar.

Han er gammel, står foran en stor flokk ungdommer på en folkehøyskole utenfor Trondheim. Kloke øyne, en person som bare fylte rommet der vi var.

Dette skjedde for nesten 20 år siden, og ansiktet jeg ser tydelig for meg fremdeles , er kjent for mange i min generasjon:

Kenneth Kaunda, president i Zambia fra 1964 til 1991. Nå var han i Norge for å samle støtte til kampen mot HIV-Aids. Men jeg , som da arbeidet som direktør i Kirkerådet, hadde invitert ham til Ungdommens Kirkemøte for at han skulle fortelle om sin kristne tro.

Jeg hadde møtt ham en gang tidligere, og visste at han hadde en evne til å fengsle en forsamling. Og han trollbandt alle som var i rommet med sin enkle tale om å dele evangeliet, kjempe mot fattigdom og undertrykkelse og leve troen i hverdagen.

Ungdommene hørte nøye etter når han fortalte at han brukte all sin tid nå til kampen for å hjelpe de som var rammet av HIV-Aids , og særlig de mange foreldreløse barna som hadde mistet både mor og far i sykdommen.
Plutselig avbryter han fortellingen eller foredraget, og spør om han kan få låne gitaren min. Selvfølgelig får han det. Han slår en D-akkord, og så synger han

Day by day
all my life
I will follow Jesus
Day by day
till I die
I will follow Jesus

Dag etter dag
hele mitt liv
vil jeg følge Jesus
Dag etter dag
til jeg dør
vil jeg følge Jesus

Og så ser han ut over forsamlingen og sier «Just so that you know who I am.» Bare så dere skal vite hvem jeg er.

Og jeg tenker : Han gjorde som Levi, han lyttet til stemmen som sa : Følg meg.

Og den gamle presidenten hadde lært som barn av sin far, som var kristen, at han kunne stole på Gud. Den Gud som vi hørte si i salme 32:

«Jeg vil gjøre deg vis og lære deg
den veien du skal gå,
jeg vil la mitt øye hvile på deg
og gi deg råd.»

Jeg sa at det var tre ansikter jeg så for meg i møte med teksten. Fra Midt-Østen tolleren Levi. Fra Afrika: president Kaunda. Og det tredje ansiktet er fra Latin-Amerika.

Det er et ansikt preget av et hardt liv. Ofte er øynene fulle av sorg over alt det vonde familien hans måtte gå gjennom i de 25 årene han drakk opp nesten alt han tjente.

Men øynene var samtidig fylt av glede fordi han hadde fått startet på nytt, og nå brukte han all sin erfaring som tørrlagt rusmisbruker for å få andre ut av det helvete et slikt liv var. Salme 32 var hans favorittsted i Bibelen :

Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.

Og videre :

Den som setter sin lit til Herren, omgir han med godhet.

Egon Horstmann het han, og ble vår nære og gode medarbeider gjennom fem år i slummen i Brasil, der vi skulle arbeide med å bygge menighet.
Egon visste at en prest som jeg, som ikke selv hadde vært gjennom det som han hadde gått gjennom, ville ha store vansker med å kunne forstå og hjelpe rusmisbrukerne.

Så han sa ja til å bli med som medarbeider i vårt team, og da vi dro tilbake til Norge , var flokken av tørrlagte alkoholikere en stor og glad gjeng. En av dem, Tyrone, som hadde strittet imot lengst, kom og sa takk uten ord da vi besøkte menigheten vår i Boa Vista i Brasil for halvannet år siden.

Omfavnelsen jeg fikk, var mer verdt enn ord. Men da vi spiste sammen etterpå, delte vi erfaringen som vi begge hadde med Egon, og Tyrone minnet meg om det ordet som de alltid begynte samlingene sine med:

Herren er nådig
vi går ikke til grunne
Hans barmhjertighet tar ikke slutt
Den er ny hver morgen
Din trofasthet er stor.

Og så sa han: Det har jeg fått oppleve helt siden Egon med Guds hjelp fikk meg på beina igjen, så jeg kunne ta meg av de jeg hadde forsømt så lenge. Marli, som han fremdeles var gift med, og som hadde holdt ut i de vanskelige årene, var glad, det så jeg .

Tre ansikter fra tre kontinenter. Tre disipler som hørte stemmen til han som sa FØLG MEG, og som kan motivere oss til å gjøre det samme.

De ordene fikk ny betydning for meg da nyheten om Egons brå død, helt uventet, nådde oss like etter at vi var tilbake fra årene i Brasil . Da ble de ord til trøst .

Og de siste dagene, etter tre, brå dødsfall her i Hedalen, har ordene blitt viktige å ta frem igjen . I tomrommet, i sorgen og savnet, kan de samme ordene gi oss mot til å møte de mørke dagene:

Guds barmhjertighet tar ikke slutt . Den er ny hver morgen. Hans trofasthet er stor . Derfor kan vi si:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet.