Erling Pettersen

Preken i Hedalen stavkirke søndag 19. juli

Publisert av Erling J. Pettersen, biskop em. 20.07.2020. Sist oppdatert 20.07.2020.

Gud er som den letende gjeteren, eller som det het før, den gode hyrde
som klatrer ned bratte skrenter, rives opp av tornebusker, famler seg frem i steinuren i fjellet – han som alltid leter etter dem som har gått seg vill.

Mosebok 16,1-13, 1 Joh 4,1-7 og Lukas 15,1-11

Jeg har vært prest i 41 år. Den aller første teksten jeg skulle preke over, var fra Lukas kapitel 15, teksten som vi nettopp har hørt . Det var litt an-nerledes å stå på Domkirkens høye prekestol i Bergen og det å stå her i Hedalen stavkirke i dag.

Men det var sommer og juli dengang som nå. Og faktisk tror jeg at teksten er minst like aktuell idag. Ikke bare evangelieteksten hos Lukas, men også teksten om slavekvinnen Hagar fra første Mose-bok, hun som gir navn til den Gud vi tror på når hun sier i det siste verset, vers 13 i kapitel 16 : Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne. «Du er en Gud som ser meg» .

Det første navnet Gud får: «Du er en Gud som ser meg.» Han ser hver enkelt av oss, og idag har han sett Ailo bli døpt og kommet inn i Guds verdensvide familie. Og han gleder seg sammen med all oss over dåpens under.

Slavekvinnen Hagar hadde kranglet med Sarai, Abrams kone, og måtte rømme fra henne, ut i den farlige ørkenen. Vi hørte at en engel fant henne der i ørkenen, og ba henne vende tilbake til Abram og Sarai, og at hun skulle bli mor til Ismael.

Der, i ørkenen, da hun blir reddet fra den sikre død, blir hun sett av Gud. Og det er da hun gir Gud dette navnet: DU ER EN GUD SOM SER MEG.

Hagar opplever Guds blikk som barmhjertig og kjærlig. Helt annerledes enn alle de fordømmende blikkene fra de som så ned på henne som den slave hun var.

Alle tekstene idag handler om at Gud er kjærlighetens Gud.

En Gud som ser oss, slik Hagar forteller og leter etter oss, slik Lukas forteller om.

Den tredje teksten , fra første Johannes brev kapittel 4, sier det presist og enkelt:

«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»

For 41 år siden, da jeg prekte for første gang som prest, var det vanlig å se oransjekledde misjonærer fra Hare Krishna i gatene. De ville hjelpe oss til å få fred i sjelen, og de kom med sine tilbud om å hjelpe oss å lete etter Gud.

Og de var ikke alene. Vi var inne i en nyreligiøs bølge med mange ret-ninger. Kirken ble kraftig utfordret. Den solide norske folkekirken var iferd med å miste sitt monopol. Selv til Hedalen fant de nye religiøse retningene vei. Og det var mange som ville hjelpe oss med å lete etter Gud.

Jeg husker godt at biskopen som ordinerte meg, utfordret oss som var nye prester til å møte denne situasjonen. Og han sa: Det som skiller oss fra alle de som vil lære oss å lete etter Gud, er det helt enkle: Det er Gud som leter etter oss ! Og jeg husker at jeg begynte min aller første preken med å si med store bokstaver:

Du skal ikke slite deg ut på å lete etter Gud. Teksten viser at det er Gud som leter etter deg!

Jeg tror at det fremdeles holder !

Idag er tilbudene på tros- og livssynsmarkedet mye større enn i 1979. Nye religioner er blitt en del av hverdagen vår. Har da tekstene idag noe viktig å si oss?

Den svenske salmedikteren og forfatteren Olov Hartmann skriver et sted noe som rammer tett ved kjernen i vår tekst: Han skriver:

«Hvis en planet kommer på avveie et eller annet sted i universet og blir til en komet, så virker det som om den allmektige tar det med en viss ro. Men om et MENNESKE blir borte, da hender det som får hele skapningen til å skjelve og undre seg: GUD LETER.»

Og den svenske forfatteren deler undringen med salmedikteren David i Det gamle testamente , som skriver vakkert i Salme 8:

Når jeg ser din himmel,
Et verk av dine fingre,
Månen og stjernene
Som du har satt der,
Hva er da et menneske
-at du husker på det,
Et menneskebarn,
-at du tar deg av det ?»

Gud leter seg frem til mennesket for å ta seg av det.

Det går en linje fra vår tekst om sauen som ble funnet igjen, og sølvmynten som ble funnet igjen langt tilbake i Bibelen.

Hør bare hvordan profeten Esekiel omtaler den Gud som leter: «Så sier Herren Gud: Se, selv vil jeg lete etter sauene mine og ta meg av dem. Jeg vil lete opp de bortkomne , føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke. Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile.Sier Herren Gud.»
Esekiel 34, 11,15-16

Det er et bilde av Gud som går rett inn i situasjonen i Aleppo i Syria, i favelaen med koronaofre i Brasil, og i fredelige Hedalen.

Gud er som den letende gjeteren, eller som det het før, den gode hyrde
som klatrer ned bratte skrenter, rives opp av tornebusker, famler seg frem i steinuren i fjellet – han som alltid leter etter dem som har gått seg vill.

Jeg er bygutt, vokst opp i arbeidermiljø i en trang tyskerbarakk i Bergen der vi hadde det bra, mor, far og seks barn. Men årets absolutt beste tid var når fjordabåten «Sunnfjord» satte kurs mot Askvoll, ytterst i havet mot vest, og morfar Mathias møtte oss på kaien med hest og kjerre, og vi visste at nå var det livet på gården som ventet.

Morfar var sauebonde, og det utrolige var at sauene, som alle hadde eget navn, kom når han kalte på dem. Han brukte aldri å rope, snakket så stille og rolig , og sauene kom, og la seg ned rundt ham. De kjente stemmen hans, og de var trygge når det var hans stemme de hørte.

Vi som var vant til en byleilighet, fikk nå hele hemsen i huset for oss selv, der sov vi på halmmadrasser, så dette er lenge side. På hverdagene spiste vi alltid på kjøkkenet, men søndag var vi benket rundt bordet i finstova.

På veggen , ved siden av familiebildene, var det et stort maleri av Jesus med lammet på skulderen, den gode hyrde. Og den teksten vi hørte fra Lukas, fikk virkelig liv når morfar Mathias fortalte.

Vi skjønte når han fortalte at det kunne være like farlig i gamle dager oppe på heien , som vi sa, oppe i fjellet, å gjete sauene, som det var der Jesus holdt til. Bak bildet av Jesus som den gode hyrde skjuler det seg drama og fare, røverbande og farlige dyr. Morfar fortalte at den gode hyrde, den gode gjeteren, hadde et tøft liv med å passe på flokken.

Morfar Mathias hadde verdens snilleste øyne og roligste stemme. Jeg kan ikke huske at han hadde sint stemme noen gang, selv om han var bestemt når det trengtes, både i forhold til hest og saueflokk og en nesten like stor flokk med barne-barn, vi var jo seks bare i vår familie.

Nå som jeg er godt voksen, tenker jeg at bildet mitt av hvem Gud og Jesus er, har mange trekk til felles med minnebildene mine av sauebonden Mathias.

Tryggheten er det ene.

Omsorgen er det andre.

En som virkelig bryr seg om hver enkelt av oss. En som er så glad i hver enkelt i flokken at han leter etter den som er kommet bort i ødemarken, helt til han finner den bortkomne.

En Gud som blir så glad når den ene blir funnet, at han steller til stor fest og sier at det blir større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over de nittini som tenker at de ikke trenger å snu seg i Guds retning.
Omvendelse, var det en som sa er å vende om, det vil si å snu seg og se i retning mot ham som har sett oss med kjærlighetens blikk hele vårt liv.

De bortkomne vil jeg lete etter, hørte vi. Hvem er det Jesus leter etter?

Helt i begynnelsen av teksten finner vi en kort setning :
«Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.»
De som ikke ble regnet med i det gode selskap, de som ikke passet inn blant de rike og de fine, de som var utenfor de bortkomne, det var nettopp dem Jesus lette etter like ivrig som gjeteren lette etter det ene lammet.

Andre steder i Bibelen hører vi om han som lager fest, men må må gå ut på gaten og invitere, fattige, utstøtte. Det er dem Jesus spiser festmåltidet med.
Så enkelt må vi forstå tekstene denne dagen :

Alle er elsket av Gud.

Det er ikke oss og dem, alle er invitert til den store festen.

Ja, dette er kjærligheten
Ikke at vi har elsket Gud
Men at han har elsket oss
Og at han ikke bare inviterer
Men går ut og leter.

Og til slutt: GUD som leter – den letende Gud, sorterer ikke mennesker i grupper av aksepterte og uaksepterte. Den evige leteren har et navn som han fikk av en utstøtt slavekvinne. DU ER EN GUD SOM SER MEG.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, og er, og blir
Én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Les også..

Nordre Lokalet

Kino i HedalenBEKJENTGJØRELSE 

Søndag 1. november er det igjen klart for kino på ...
Skytterlaget har tilbud for mange aldersgrupper

MiniatyrskytingBEKJENTGJØRELSE 

Miniatyrskytingen starter opp igjen mandag 2. november og fortsetter hver ...
Nes skole

Ringerike med sterk satsing på oppvekst i Nes

4. juni 2020 vedtok kommunestyret i Ringerike ombygging av nåværende ...
Logo Hedalen idrettslag

Dansetreninger satt på ventBEKJENTGJØRELSE 

På grunn av koronasituasjonen ser vi oss nødt til å ...
Nordre Lokalet

Hedalen ungdomslagBEKJENTGJØRELSE 

Vi setter umåtelig pris på om du vil være med ...
Haakon Boie Ludvigsen

Utskrift fra Framsikt

Kommunedirektør Haakon Boie Ludvigsen har sendt oss vedlagte utskrift av ...