Jeg er verdifull, og det er du også!YTRING 

Livet er som en imponerende levende datamaskin. Vi har vel alle en slags søppelkasse der vi slenger de dårlige dagene og opplevelser vi helst vil glemme.

Vi kan forsøke å slette og formatere tanker, følelser og opplevelser – men noen filer blir alltid liggende igjen, på godt og vondt. Slik er det i hvert fall for meg.

Dette med utdannelse, jobb og å være i et felleskap er noe vi alle forstår viktigheten av med årene. Både det å være med i samfunnet, økonomisk og ikke minst den store verdien det er å ha et nettverk rundt seg både i jobb og privat.

Enda tydeligere blir dette om man blir rammet av sykdom, eller slik som når landet stengte dørene.

Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle bli uføretrygdet som 54-åring. Selv om det for meg ble en lettelse og trygghet etter langvarig kronisk, psykisk sykdom, er det ikke akkurat noe jeg er stolt av. Jeg trøster meg av og til med at jeg har vært i jobb i 24 år, og at jeg fremdeles kan være en ressurs for medmennesker på ulike måter.

Jeg har mye å være stolt av. Det som alltid er på førsteplass for meg, er min fine datter som er min verdifulle diamant.

Jeg har også en (ut)dannelse jeg kan være mektig stolt av:
Med alt fra imponerende sju gull og to sølv-diplomer fra Sør-Hedalen søndagsskole, til toppkarakterer i orden og oppførsel. Og ikke minst er jeg den stolte eier av førerkort på datamaskin, (som mest sannsynlig har gått ut på dato).

Den attesten som jeg er mest glad i fra ungdomstiden, er den fra Nes bensin&service. De håndskrevne ordene løftet meg, og ga meg et snev av troen på meg selv da jeg var ung og lovende, husker jeg. – Selv om interessen for reparasjon av motorsager dabbet av ganske fort.

Hyggelige rektor Øyvind Ramstad leste opp noe av det som stod skrevet på attesten min på skoleavslutningen. Han nevnte ikke navnet mitt, men det å bli løftet, rost og sett når selvtilliten var på minussiden betydde utrolig mye for meg. Så de ordene han leste opp fra scenen, husker jeg resten av livet, og det ble også referert til som et foregangseksempel.

Men den utdannelsen jeg er aller mest stolt av (som er selvlært), er å være så høflig, snill og raus som mulig her i livet.

Jeg har også verdifull livserfaring og kompetanse når det gjelder å leve et brukervennlig liv med psykisk sykdom, personlighetsforstyrrelse, og veien ut av økonomisk uføre etter god profesjonell behandling og hjelp fra det offentlige.

Jeg har mange sår fra barndom og oppvekst både i hjembygda og på et sommersted i Søndre Land som har preget meg i voksenlivet. Det er så lett å rosemale alt og gjemme unna det vonde. Men sårbarhet og vonde ting er også en del av livet, som alle gode ting.

For noen uker siden var jeg på en svært spesiell reise til Søndre Land, for å gå i møte med min egen sårbarhet fra barndommen. Det var ingen spontan reise, men noe jeg hadde tenkt på lenge. Selv på morgenen da jeg dro, var jeg usikker om jeg skulle reise, men jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Selv om det var barskt, og jeg ble veldig sliten, kjente jeg på min egen styrke.

Denne spesielle turen handlet hverken om å tilgi eller forstå, men å prøve å gi enda mer slipp på og akseptere noen innvendige sår. Altså leve et så brukervennlig liv som mulig med de sårene jeg har.

Det høres kanskje rart ut at jeg ville bruke både tid og busspenger på å dra til et sted med vonde minner og sår, men det ga meg en slags styrke å bare være der, og stå i det og si at jeg er verdifull.

Når man som liten må løse sine problemer på egen hånd, finner man jo sine egne overlevelsestaktikker på godt og vondt, som man gjerne tar med seg videre i voksen alder.

Det var jo ikke mye å rope hurra for hverken hjemme, i oppvekst og skole i hjembygda heller, så min innvendige flukt og overlevelsestaktikk hadde jeg god nytte av i hele oppveksten.

Det er så mye som setter spor. Det meste av sårbarhet i voksen alder har som regel alltid en eller flere årsaker fra barndom og oppvekst. Vi kan gjemme og glemme så mye vi vil her i livet, men innvendig sårbarhet er som et usynlig arr. Det handler ikke bare om tilgivelse, men å forsøke å akseptere og leve med det.

Det var i barndommen jeg lagde meg egne innvendige nødutganger og tilfluktsrom. I voksen alder har disse innvendige sårene blitt til verdifulle kreative løsninger når livet går meg i mot. Men det har også gjort meg sårbar og usikker. Jeg har alltid lett etter nødutganger når alt føles mørkt.

Alt det vonde innvendig har fått meg til å sette pris på gode mennesker og fine øyeblikk. Og ikke minst verdier og holdninger til medmennesker. Så sånn sett har jeg fått en god og unik utdannelse, selv om den har vært vond og gitt meg en sårbarhet jeg må leve med.

Livets utfordringer har faktisk også ført til min første tittel her i livet.

Etter seks måneder på Erfaringsskolen i regi av Helseetaten i Oslo, 2019, er det med stolthet jeg kan kalle meg erfaringskonsulent (egenerfaring psykisk helse).

Tross alt har jeg klart meg ganske bra, synes jeg, og står fremdeles med hodet opp og beina ned.

Jeg er verdifull, og det er du også.
Sommerhilsen fra Jan Ove Brenden