Noen tanker om fiberutbyggingen i HedalenYTRING 

Jeg abonnerer på aviser, og fikk for et par dager siden en overraskende e-post fra Aftenposten. Der stod det:

«Fra og med 7. juli 2020 har Posten varslet om at det legger om sin distribusjonsfrekvens på hverdager fra dagens levering på 5 dager i uken til 3 dager og 2 dager i uken. …..På dager hvor du ikke mottar papiravisen, anbefaler vi deg å lese Aftenposten eAvis»

Når jeg sjekker på Posten sine nettsider, så finner jeg ut at i Hedalen vil de denne uka levere på mandag, onsdag og fredag og på neste uke tirsdag og torsdag.

De sier riktignok at de vil etterlevere de avisene som kommer ut de dagene Posten ikke leverer. Men hvem er noe særlig interessert i å lese gårsdagen avis når dagens er i postkassa?

Hvis det som Aftenposten skriver til meg blir det endelige resultatet, vil det sannsynligvis føre til at jeg sier opp mitt papirabonnement på Aftenposten. Da får Posten enda mindre å gjøre og må sannsynligvis etter hvert innskrenke enda mer hvis mange gjør som meg.

Posten har vært å stole på i all min tid. «Posten skal fram» var et slagord en kunne stole på uansett hvor en bodde. Nå har også den måttet gi opp halvparten av sin service på økonomiens alter.

Her ser vi et eksempel på at digitaliseringen griper mer og mer om seg i samfunnet og forandrer radikalt til og med institusjoner som vi trodde var der for alltid.

Jeg har ikke sjekket hvor ellers i Norge Posten halverer sin «distribusjonsfrekvens», men jeg regner med at det først og fremst er i «grisgrendte strøk» som Hedalen.

Med dagens fokus på at markedet og økonomien skal bestemme, blir ofte utkantene tapende.

I dette tilfellet med Posten – er det digitaliseringen som har skylda for at folk sender mindre fysisk post til hverandre – de bruker mobiltelefon og datamaskin i stedet.

Og vi ser det samme med mange andre bedrifter. Digitaliseringen gjør at mange må omstille, til ulempe for noen, men også til fordel for andre.

Digitaliseringen av samfunnet er ikke bare til ulempe for utkantene – det gir også utkantene muligheter. På internettet spiller det liten rolle om du sitter midt i Oslo eller NewYork eller Hedalen. Vel å merke – hvis du har god internettforbindelse, er du på like fot med resten av den digitale verden – har du ikke det, er du virkelig i utkanten uansett hvor du bor.

I den tiden vi nå lever, ser vi at mer og mer blir digitalisert. Det fører til at mange arbeidsplasser endres eller til og med forsvinner, men det gir også muligheter vi ikke hadde tidligere. Nå i disse «koronatider», ser vi for eksempel at flere og flere kan gjøre alt eller deler av sitt arbeide hjemmefra og ha kontakt med kolleger og kunder via nettet.

Med godt og pålitelig internett kan en være i en «utkant» og likevel ha jobb et annet mer «sentralt» sted mye av tiden. Spesielt de unge vil lett tilpasse seg den måten å jobbe på.

Det er også mulighet for å lede selve firmaet fra Hedalen og bruke arbeidskraft fra hele verden via internett.

Men for at det skal være mulig å få det til må en ha rask og pålitelig internettforbindelse – og i dag er det fiber som peker seg ut som den raskeste og mest pålitelige internettforbindelsen.

Det burde derfor være en selvfølge for en «utkantkommune» som Sør-Aurdal at alle hadde god internettforbindelse.

Jeg har skjønt lite av denne «klattvise» utbyggingen av fiber – hvor noen har fått fiber, mens naboen ikke får. En skulle tro at det hadde vært mest økonomisk å ta alt på en gang.

Jeg er så gammel at jeg husker at Hedalen ble koplet til det elektriske strømnettet i 1952. Da var det ingen klattvis utbygging i Hedalen, det ble bygd ut over alt fra Storruste til Åsli og strømmen ble satt på for hele bygda 30. mai 1952.

I våre dager er det internettet som best kan sammenliknes med strømnettet – det er noe alle bør og skal ha mulighet til å bruke.

Det er med stor interesse jeg leste Stig Solbrekkens uttalelser på Hedalen.no den 7.7.2020 der han ser behovet for god internettilgang og anmoder om at så mange som mulig melder seg på for å få fiber. Da kan det bli mer økonomisk gunstig for de kommersielle aktørene å sette i gang.

Dessverre er fiberutbyggingen i Sør-Aurdal (og ellers i landet) avhengig av kommersielle utbyggere. De må først og fremst tenke på egen økonomi før de tenker samfunnsansvar. For å få utbygging på steder som i første omgang ikke er klart økonomisk gunstig for utbyggerne, prøver de å få mest mulig dekket av stat og kommune. Og stat og kommune har fra før mer enn nok av gode formål som skattepengene forsvinner til.

Jeg tror det er dette «spillet» som fører til denne klattvise utbyggingen som bare forsinker og fordyrer prosessen.

Hverken de kommersielle aktørene eller de offentlige klarer i dag å gjøre det som ble gjort da strømmen kom til Hedalen: å tenke at «alle skal med!». Både de offentlige og de kommersielle aktørene burde heller se på det som en investering som muliggjør gevinst på lengre sikt – og ikke bare se på det som en utgift.

Jeg bor i en av de stedene av Hedalen som ikke har fått noe tilbud om fiberforbindelse enda. Jeg skal nok klare å få lest Aftenposten på den dagen den kommer ut – selv om jeg ikke får fiber. Men jeg mener at alle i bygda bør få de beste mulighetene til å delta i den digitale revolusjonen som nå skjer. Og da bør alle få tilbud om like god internett-tilgang som fiber uansett hvor de bor!