Lars Elsrud kåserer

En tur gjennom Vassfaret og traktene omkring

Publisert av Lars Elsrud 30.06.2019. Sist oppdatert 20.05.2020.

Kåseri på Vassfardagen 2019 basert på Edvard Elsrud sitt kåseri «En tur gjennom Vassfaret og traktene omkring»

Innledning

Ja, da har jeg fått gleden av å skulle bruke sånn ca de neste 25 minuttene av Vassfardagen 2019, til å ta dere med på den reisa gjennom Vassfartraktene som forfatteren og kåsøren Edvard Elsrud pleide å ta med sine tilhørere på.
Da Edvard, eller pappa som jeg liker å si til daglig, døde i 1994 hadde han i tillegg til å skrive 17 bøker også holdt kåseriet «En tur gjennom Vassfaret og traktene omkring» flere hunder ganger rundt omkring i landet.


Før jeg starter dagens kåseri så vil jeg innledningsvis si to ting:
Det ene er at Edvard varierte sitt kåseri innenfor 80 lysbilder. Den lengste versjonen var på over 1,5 time, og den korteste var i underkant av 1 time. D.v.s. at jeg på dagens 25 minutter har en forkortet og forenklet versjon der jeg nødvendigvis må utelate både steder, personer, hendelser og detaljer som Edvard pleide være innom.


Det andre er at Edvard sin vinkling i både forfatterskapet og kåserier var at Vassfartraktene ikke var et urørt område, men et område som gjennom århundrer med bosetting og forskjellig og til dels stor aktivitet hadde fått særpreget som så mange har blitt betatt av.


Han satte sin gode venn bjørnen i et slags sentrum av forfatterskapet sitt, og argumenterte for hvordan han mente bjørnen var knyttet opp mot et levende skogbruk. Og han fokuserte på områdets historie knyttet til skogbruk, jakt, fiske og også spesielle rolle under 2. verdens krig.
Han mente bevaring av Vassfartraktene sitt særpreg også i fortsettelsen er avhengig av at området brukes gjennom aktiviteter som bl.a. skogbruk, jakt og bosetting i bygdene rundt Vassfaret.


Videre fokuserte han i forfatterskapet på noen av de folkene som hadde bodd i Vassfartraktene. Og han fokuserte på morsomme historier og fortellinger enten basert på faktiske historier, eller fra den spesielle fortellertradisjonen som vokste frem blant tømmerhuggerne som bodde sammen i tømmerkoier hele uka.


Med denne innledningen setter jeg på meg hatten etter Edvard, og starter turen gjennom Vassfartraktene.

Hedalen

Ved foten av Vassfaret

Vandringen gjennom Vassfartraktene starter ved foten av Vassfaret, der Ringerike slutter og Valdres nyst har bynt.
Derfra ser en alle tre dalene, og fjellene som ligger omkring og danner disse dalene. Et lite stykke Vestlandet som Vår Herre glemte igjen på østlandet, skal en ha uttalt første gang han sto der og kikket innover på Dyttholfjellene.
Den tiden det var husmannsplasser var det flere plasser i dette området. Og allerede på en av disse får vi det første møtet med den personlighet og selvstendigheten som har preget mange i Vassfartraktene. Og som var nødvendig at mange hadde for å klare seg i de litt mer karrige forholdene som ei fjellbygd var. For her bodde en husmann som ble invitert til å feire juleaften på en gård oppe i lia. Da svarte husmannen; «Je kjem, om je itte blir bedt et sted je heller vil».
Vassfartraktene har åpenbart alltid vært kjent for bjørn. Bygda Hedalen ble i skriftlig kilde tilbake på 1300-tallet omtalt som Hiidalen, noe som kom av bjørnehi. Og Hedalen stavkjerke er bl.a. kjent for bjørneskinnet som henger der, og som etter sagnet skal stamme fra en bjørn som hadde tatt hi i kjerka da bygda lå øde etter svartedauden.

Kulturminner


Det er mange kulturminner i området. Det finnes mer enn 1 kilometer med skådammer etter flere hundre år med tømmerfløting. Det er synlige kulturminner etter lange jakttradisjoner, slik som dyregraver.

Men, det på alle måter største kulturminnet i Vassfartraktene er den ca 850 år gamle Hedalen stavkjerke.
Også til stavkjerka sin historie er det knyttet historier om personer og personligheter. I forbindelse med reformasjonen rundt 1537, så heter det at fogdens tjenestemann, som hadde vært og registrert det kjerka i Hedalen skulle eie av både utmark og utstyr, med eller uten hjelp falt utfor det som i dag ville vært Høljerast bru i Etnedal. Noen mener han ble dyttet utfor brua av en hedøl som ikke ville det skulle bli kjent for kongen hva kjerka i Hedalen hadde fått av eiendom opp gjennom. Dette er rykter som det jo ikke er mulig å bekrefte eller avbekrefte. Uansett var resultatet at det ikke ble kjent for kongen hva som fantes av utstyr i Hedalen stavkjerke, og dette er derfor den kjerka i Norge som sannsynligvis har fått beholde mest av sitt katolske utstyr fra før reformasjonen. Bl.a. den berømte Hedalsmadonnaen.
Danske kongen var utover på 1700-tallet nødt til å selge unna eiendom for å betale gjeld og militære lønninger etter at den store nordiske krig var slutt.
I 1723 ble Hedalen stavkjerke solgt, ikke bare en gang men to ganger. Den siste kjøperen var prosten Morland. Han kan sies å ha vært en svært så aktiv person, bl.a. hadde han 19 barn.
Etter å ha blitt eier av kjerka så startet han gudstjenestene med å si; «Velkommen til dette mitt hellige hus.»

Vidalen

Så beveger vi oss innover Vidalen.
Navnet Vidalen kommer av veide, som er jakt med faststående redskap slik som dyregraver. Og i Vidalen er det mange kjente dyregraver, i alle fall nærmere 30 stykker.

Kongeveien

Gjennom Vidalen gikk tidligere tiders hovedvei, Kongeveien, mellom øst og vest.
Langs denne veien sier sagnet kom kongens skatteoppkrevere sånn rundt 1349. I Vidalen skjønte de at de var blitt syke av svartedauden og de gravde ned sølvskattene de hadde med seg før de døde.
En svenske var blitt spådd at han en gang skulle finne en stor skatt. Han fikk høre om Vidalsskatten og i 20 sommere rundt århundreskiftet 1800 og 1900 lå han i Vidalen og gravde etter skatten. Han ble nok etter hvert litt det svenskene vil kalle tokig. Og til folk her i området sa han; «Och nær jäg en gång dør, da vil jag åtarvende til Vidalen som et djur».
Og det er Vidalssvensken som er noe av inspirasjonen for romanen «Trollelgen» av Mikkjel Fønhus.

Storofsen

I 1789 skjedde den største kjente katastrofen i Vassfartraktene i moderne tid nettopp i Vidalen. Dette var da Storofsen herjet østlandet. Mansetra ble tatt av et stort jord- og steinskred og 8 personer ble begravd. To av disse ble berget, de 6 siste ble aldri funnet igjen. For at disse skulle få ligge i vigslet jord, ble den lille kjerkeklokka i stavkjerka fraktet inn til Mansetra, og området ble vigslet. Så i dag er de to Mansetrene som ligger der eneste setre jeg kjenner til i landet, som ligger på vigslet jord.

Vidalen og bjørn – Pekka og Liisa

I 1932 ble jaktloven endret slik at bjørn ikke lengre utelukkende var omtalt som skadedyr. Jakt på bjørn krevde etter det grunneiers tillatelse, og i underkant av 50 grunneiere i Vassfartraktene fredlyste bjørnen på sine eiendommer. I resten av landet ble ikke bjørnen fredet før i 1972, og i disse 40 årene fra 1932 var det vel at Vassfaret og Vassfartraktene særlig etablerte seg som området folk virkelig tenker på når de hører om bjørn.

I 1951 og 52 ble det gjort et interessant forsøk på å styrke bjørnestammen nettopp her i Vidalen. To finske bjørneunger, Pekka og Liisa, som var igjen etter at moren ble skutt i hijakt, ble forsøkt satt ut i norsk natur. Først hos Treschow / Fritzøe ved Larvik, deretter her i Vidalen og Vassfartraktene. De ble flydd inn til Sandvannet i Vidalen og satt ut der. Det var bl.a. Edvard som var med og hadde et ansvar for dette forsøket.

(I dette skriftlige manuset her er kun en litt forkortet versjon knyttet til hvordan dette endte.)

Begge bjørnene var svært glad i mennesker, ettersom de hadde tilbrakt livet så langt blant mennesker. Så det å skulle vandre rundt i forholdsvis mennesketomme områder ved Sandvannet var neppe særlig attraktivt, for disse to.

Liisa oppsøkte derfor ganske raskt en tømmerhugger som lå inne i området, og som ikke visste det var sluppet tam bjørn i området. Så med han i det som sannsynligvis selv for Warholm ville vært et temmelig høyt tempo. Kom hun springene med tømmerhuggeren inn på en gård mellom Hedalen og Nes. Og her ble det noen «komplikasjoner» da heller ikke de to som bodde på gården visste det var satt ut tamme bjørner i Vidalen.

Pekka kom noen dager senere ut på hovedveien gjennom Begnadalen, aldeles sulteforet på menneskelig kontakt. Han fikk øye på en litt morgentrøtt begnadøl på sykkel på vei til jobb på et bilverksted. Heller ikke han visste det var kommet to tamme bjørner til Vassfartraktene, og møtet med Pekka, som glad kom springende etter syklisten, medførte nok også noen tidsmessige ganske gode sykkelresultater i Begnadalen den morgenen, frem til verkstedet der han på sykkel jobbet. Akkurat som at Liisa skapte noen komplikasjoner på gården i Øvre Ådalen, så skapte Pekka noen komplikasjoner på verkstedet.

Etter dette forsøket på å sette Pekka og Liisa ut i norsk natur, så endte de etter hvert opp i en inngjerding på Nystuen på Filefjell.

Vassfaret

Så beveger vi oss fra Vidalen og inn hit i Vassfaret.
Navnet Vassfaret betyr et far, eller en dal, med flere vann. En tur langs disse vannene og elvene er en tur gjennom vakker natur, men ikke urørt natur, som nok noen har fått et inntrykk av Vassfaret var gjennom blant annet romaner fra området. Vassfaret er en dal som gjennom århundrer var bebodd. Og som gjennom århundrer har vært og fortsatt er nyttet til skogsdrift, jakt, fiske. Og som også har sin plass i historien til motstandskampen under andre verdenskrig. Så en tur gjennom Vassfaret er en tur gjennom mye kulturminner og historie i en dal som «alltid» har vært benyttet til og fortsatt benyttes til skogsdrift, jakt og fiske. Men, det er også en tur gjennom mye kulturminner fra ei bebodd bygd, som ble fraflyttet for ca hundre år siden. Gjennom tidene har det vært 12 forskjellige gårder her. Jeg skal komme innom 5 av disse.

Bjørke

Gården Bjørke, litt lenger ut enn her vi er nå, ble kalt for bjønnelendt. Der lå et fjøs hvor bjørnen ei natt slo seg inn døra for å ta sau. Da byttet de ut døra med et såkalt bjønnele. Noen netter etter tok da bjørnen og krøyp under fjøset, slo opp ei gjødselluke og forsøkte trekke sau ned gjennom denne. Så ble denne tettet og det neste bjørnen gjorde var å grave seg gjennom taket og hoppe ned i fjøset. Men, derfra kom den ikke opp igjen og ble skutt der. Ovenfor Bjørke ligger for øvrig det jeg antar er Norges mest besøkte bjørnehi.

Den siste som ble født i Vassfaret, ble født på Bjørke. Dette var Hans Bragerhaug som flyttet fra Vassfaret i 1914. Hans var en særdeles ivrig jeger. Hver høst når elgjakta kom, så slapp han alt han hadde i nevan, henta børsa og sekken i huset og dro til skogs. Ett år hadde dreiv han og gravde opp potetene da jakta kom. Han slapp da grevet, hentet utstyret og var på vei til skogs. Da kom kona hans ut på trammen og ropte at han måtte bli ferdig med å grave opp potetene før han dro, ellers ville de fryse før han kom tilbake. Da svarte Hans; «Har vi itte kjøtt, så neimen om vi treng potet hell», også dro han til skogs.

Olsonheimen

Lenger inn her ligger Olsonheimen. Også Olsonheimen var et område hvor bjørnene holdt til, og en høst opplevde de at de at det meste av kornavlingen deres ble tråkket ned av bjørn. Det er en ganske spesiell form for avlingsskade.
Ellers var det på Olsonheimen som på de fleste andre gårdene her i Vassfaret, slik at det var om å gjøre å utnytte de ressursene de hadde. På Olsonheimen hadde de fått fraktet inn mel i vademelssekker. Disse sekkene ble sydd om til undertøy til damene på gården. Og det sies at det foran på ei av disse underbuksene sto «Valsemølle» og bak sto «urørt av menneskehender».

Vassfarplassen

Så beveger vi oss til Vassfarplassen. Siste del av 1700-tallet levde en av de tre Gudbrand Vassfarplassen vi har hatt der. Han var gift med den 25 år eldre Siri, og de ble barnløse. Så kom tjenestepiken Gudbjørg dit, og hun og Gudbrand fikk barn. Etter en stund døde Siri. Hun ble fraktet til Hedalen og begravd ved kjerka der. Så begynte ryktene å gå om at Siri ikke hadde dødd naturlig, og liket ble gravd opp igjen. Dette hadde sår og merker og det ble reist sak mot Gudbrand og Gudbjørg. Så utover 1790-tallet foregikk det en spesiell rettssak. Påstanden fra aktor var dødsstraff, men for tiltalen om mord på Siri ble de frifunnet. Aktor mente åpenbart at om det kunne bevises at Gudbrand hadde lovet Gudbjør ekteskap, så var det også bevis for at Siri deretter var drept for at lovnaden om ekteskap kunne oppfylles.

Gudbjørg blir derfor av aktor spurt om: «Gudbrand under beliggelsen lovet at ekte henne, eller om det kun var af enfoldighet hun lot sig beligge». Gudbjørg svarer da at det «kun var af enfoldighet hun lot sig beligge».

Vel, de ble frifunnet for mord. Men mens saken ble etterforsket satt de ett års tid i varetekt i fengselet i Aurdal. Der delte de celle, og det var neppe så mye å finne på i cella på Aurdal, så der ble Gudbjørg gravid på nytt. Dette, at de kunne finne på å ha, la oss kalle det kjønnslig omgang, ble ansett som så forakt for retten, at de ble dømt for det forholdet. Hun til tukthus, han til å arbeide i jern på nærmeste festning.

Amundheimen

Like ved Vassfarplassen ligger Amundheimen. På Amundheimen bodde det ei tjenestepike på den tiden det var en emissær som reiste gjennom Vassfaret. Han dreiv forholdsvis aktivt med håndspåleggelse, og ganske nøyaktig 9 måneder etter håndspåleggelsen av tjenestepiken, så fødte hun tvillinger. Disse ble i Vassfaret kalt for apostlenes gjerninger.

Skrukkefyllhaugen

Så har vi kommet til den femte plassen jeg vil si noe om, og hvor også denne vandringen avsluttes. Og det er her på Skrukkefyllhaugen.
Det var foreldrene til Berte Skrukkefyllhaugen som ryddet denne plassen, og her var det Berte, som eneste av fire søsken, vokste opp. Berte, som var den siste fastboende i Vassfaret da hun flyttet til Flå i 1921, var en dame jeg har så respekt for at det er med ærbødighet jeg avslutter dette kåseriet med noen historier om henne. (I dette skriftlige manuset her er kun en litt forkortet versjon knyttet til kåseridelen om Berte.)

Berte ble, sannsynligvis, født i 1854. I 1867, som var det året hun ble skrevet inn på omgangsskolen i Vassfaret, så ble det skrevet inn 8 barn. Noen år senere ble det skrevet inn 9 barn, som er det meste som var skrevet inn på skolen i Vassfaret. Så det var både barnelatter og barnegråt i Vassfaret den tiden dette var en bebodd dal.

Omgangsskolen den gangen var på 3 uker i året, så det er nok begrenset hva de fikk med seg derfra. Men Berte byttet til seg aviser av turister som gikk gjennom Vassfaret, og lærte seg gjennom disse både å lese og om verden utenfor Vassfaret. Så Berte var nok i stor grad selvlært. På den tiden hun ble konfirmert var det nok ikke helt uvanlig at plasseringen i rekken av konfirmanter i kjerka ble styrt av foreldrenes økonomi, og ikke konfirmantenes kunnskap. Når det gjelder Berte kan vi med sikkerhet si at foreldrenes økonomi ikke har spilt inn hva gjaldt plassering. Her har kun Bertes egen kunnskap, etter å ha gått flere turer over fjellet fra Vassfaret til Flå for å følge konfirmasjonsundervisningen, spilt inn. Berte sto øverst av 39 jenter i kjerka i Flå det året hun ble konfirmert.

Om Berte har vi historie som gjennom uavhengige kilder må ansees som bekreftet om at hun med et skaft dengte løs på og jaget en bjørn som forsøkte ta kua hennes.

Da Berte fylte 90 år gikk det et lite følge med hedøler, blant annet Edvard, fra Vassfaret og over fjellet til Flå. Den veien Berte selv hadde gått så mange ganger. Hun satt i solveggen utenfor gamlehjemmet og røykte pipe da følget kom frem til jubilanten. De i følget var svette etter å ha godt ganske hardt. Berte spurte hvor lang tid de hadde brukt, og da de litt krye fortalte hvor kort tid de hadde brukt, så var svaret fra Berte; «Å ja, dere har hvilt mye da».

Ja, det var kortversjonen av en tur gjennom Vassfaret og traktene omkring.
Takk for meg!

Les også..

Ved Skimtebrua

Fossbrøtta gjør seg vinterklar

Fra en vandring på Kongevegen den andre desemberdagen. Bildet ovenfor ...
Kommunestyret

Vil ikke ha høyere lønn/godtgjøring

I siste formannskapsmøte foreslo Marit Hougsrud at ordførerlønnen skal være ...
Stavkirka og presstuggua.

LysmesseBEKJENTGJØRELSE 

Det blir lysmesse i Hedalen stavkirke ved Signe Kvåle søndag ...
Joker Hedalen

Joker Hedalen ønsker hjertelig velkommen til en trygg og hyggelig julehandel!ANNONSE 

Vi ønsker velkommen og oppfordrer til ekstra tidlig julehandel i ...
Lions selger sand

Lions Club Vassfaret

Nå nærmer det seg jul, og da forventer småfuglene at ...
Olav Kristian Huseby. Foto: Arne G. Perlestenbakken

Økonomer – ja vi trenger demYTRING 

Økonomer kan har mange arbeidsoppgaver og mange faglige bakgrunner, men ...