Bjørn, inkludert Pekka og Lisa

Vassfartraktene, som Vidalen utgjør en viktig del av, ble utover 1900-tallet og gjennom flere ti-år, kanskje særlig kjent for å være siste området i landet med fast tilhold av bjørn.

Årsaken til dette er sannsynligvis minst to-delt. For det første var Vassfartraktene et område med mye aktivitet både  gjennom fast bosetting og aktivt skogbruk. Bjørnen er, som alle andre skapninger, den søker etter mat. Enkel tilgang til mat.

Bosetting og aktivt skogbruk er viktige bidrag for et godt og enkelt matfat for bjørnen. For det andre så var bjørnen gjennom tidlig jakt-/viltlovgivning ansett som skadedyr. Og gjennom en forordning i 1733 ble det i Norge innført skuddpremie på bjørn, noe som varte til 1973.

Da viltloven ble endret i 1932, ble bjørn ikke lengre utelukkende omtalt som skadedyr. Med den lovendringen ble det også innført krav om å ha grunneiers tillatelse for å jakte bjørn. Og dermed kunne grunneiere også nekte jakt på bjørn.

I Vassfartraktene og noen tilgrensende områder gikk i underkant av 50 grunneiere sammen etter denne lovendringen og fredlyste bjørn på sine eiendommer fra 1932. Frem til 1974, da bjørnen ble fredet i hele Norge, var derfor disse eiendommene i Vidalen og Vassfartraktene eneste større område i landet hvor bjørnen kunne oppholde seg noenlunde i fred.

Utover 1800-tallet og første del av 1900-tallet ble viktige deler av Vassfartraktene (Vidalen og Vassfaret) fraflyttet, setring redusert og etter hvert opphørte de. Og vern reduserte skogbruket i flere områder. I samme tidsperioder som fraflytting og redusert skogbruk i områder som følge av naturvern ble det færre bjørn i området.

Det er kanskje en riktig vinkling å si at Vassfartraktene med Vidalen som følge av bl.a. disse årsakene, kan sies å ha hatt en "unaturlig" høy bjørnetetthet. Samtidig som det var en tilsvarende "unaturlig" lav bjørnetetthet utenfor Vassfartraktene.

Etter 1972 har den "unaturlige" bjørnetettheten sakte men sikkert avtatt både i og utenfor Vassfartraktene. Som det er skrevet i boken "Vassfarbjørnen" fra 1975: "Bjørnen søker ikke etter ensomhet. Den søker etter mat."

Det har vært diskutert om "bjørnestammen" i Vassfartraktene og Sør-Norge døde ut eller ikke. NIBIO publiserte i 2017 artikkelen "Den norske brunbjørnen var aldri død". Bakgrunnen for artikkelen er undersøkelser av genmateriale fra bjørner skutt i gamle dager som fantes i privat eie, slik som spekeskinker, kranier, bjørneskinn o.l. Her heter det: "Resultatet viser at gener fra den utdødde sørnorske bjørnestammen lever videre i den skandinaviske bjørnestammen i dag. Den norske brunbjørnen er altså ikke død, selv om mye genetisk variasjon er tapt."

I boken "Vassfarbjørnen" er det gjort en vurdering av hva resultatet var av den private bjørnefredningen i Vassfartraktene fra 1932. Dette ut fra en sammenlikning med felt bjørn i perioden 1832–1932. Denne vurderingen tilsier at fredningen reduserte avskytingen av bjørn med i allefall ni bjørner fra 1932 til bjørnen ble fredet i hele landet. Så kanskje har bjørnens "fristed" Vidalen vært en avgjørende bidragsyter til det resultatet som NIBIO kartla.

Så litt om en veldig spesiell del av Vidalens "bjørnehistorie"

I 1952 ble de to ungbjørnene Pekka og Liisa fløyet inn med sjøfly til Sandvannet i Vidalen. Under ansvar av forfatteren Mikkjel Fønhus og den senere forfatteren Edvard Elsrud ble de her forsøkt satt ut i naturen for å styrke den norske bjørnestammen.

Pekka og Liisa var født ved Rovaniemi i Finland året før, og hadde vært turen om Fritzøehus og Skrim før de ankom Vidalen.

Dette var to menneskekjære bjørner som viste seg ikke ha noen interesse av å leve i villmarken uten kontakt med mennesker. Det gikk derfor ikke så lange tiden fra de var satt ut og forlatt ved Sandvannet til de oppsøkte og slo seg til hos folk.

Liisa oppdaget og fulgte etter en noe "forfjamset" og redd tømmerhogger ned til en gård mellom Nes og Hedalen. Og Pekka fant frem til et bilverksted på Begnadalen, etter å ha fulgt etter det som også kan sies å ha vært en noe "forfjamset" og redd syklist.

Begge steder ble det noe oppstandelse og morsomme historier for ettertiden, før menneskene de traff på, skjønte dette var tamme ungbjørner. Etter dette ble Pekka og Liisa sendt videre til Nystuen på Filefjell.

Men de rakk altså både å bidra til morsomme historier og bilder fra området før forsøket med å sette de ut i Vidalen, ble avsluttet.