Skogsdrift og vern

ELDOR BRÅTHEN

Naturvernere har lenge sett på Vassfaret som et område av stor nasjonal interesse. Mye av denne interessen har vært basert på den oppfatning at Vassfaret er et stykke uberørt natur, og har til dels kommet i konflikt med lokalbefolkningens ønske om fornuftig og nødvendig ressursutnytting.

I boka «Skog og skogeierlag i Sør-Aurdal -100 år» som kom ut i 1908, skriver herredsskogmester Nils Huset: – Jeg har aldri vært tilhenger av vern av produktiv skog. Jeg har alltid ment at god skogskjøtsel er det mest miljøvennlige en kan gjøre. En generasjon skog kan aldri vare evig, den tørker, råtner og faller til jorden. Den gir fra seg CO2. En skog som er frisk og grønn og voksterlig binder CO2.

Levevilkåra i Vassfaret og hva skogen og skogsarbeidet betydde økonomisk er beskrevet i et brev som ble sendt til Vassfaremigranter i USA sommeren 1893: – Dersom vi skulde tenke paa at komme over maatte dette skee til neste Vaar for ellers bliver det for sent for os som tager til at blive udi aarene- og som dere ved at her i Wasfaret er det tungt at leve for den som bliver gammel og udslidt.

I fortsettelsen forteller avsenderen at han har ligget i Bjørke og drevet med tømmerkjøring. Arbeidsprisene er dårlige, men ved «å legge gnu hele Vinteren» har han tjent ca. 400 kroner. (Magne Akervold og Ola K. Akervold: Vassfaret. Natur, dyr, folk og historie.)

Den første bilturen inn til Aurdalsdammen fant sted i 1925. Bilveg hadde blitt bygget noen år tidligere i forbindelse med utbedring av dammen. Turen var slitsom både for folk og doning, og senere brukte man hest. Bilveg lenger innover Vassfaret og tømmertransport med bil ble først aktuelt noen år etter krigen da stigende arbeidspriser, og ikke minst behovet for rask og sikker tømmertransport, gjorde brøtning og fløtning uhensiktsmessig. Skogsbilvegen er et naturinngrep, men den var og er tvingende nødvendig for skogsdrifta, og den letter folks mulighet til å komme ut i naturen selv om de ikke hører til de aller sprekeste skautraverne.

En annen viktig faktor er skogshyttene som, sammen med fraflytta boplasser, var helt nødvendige den gang skogsarbeiderne brukte lenger tid til og fra arbeidet. Det har blitt praktisert og praktiseres en svært restriktiv politikk med hensyn til hyttebygging, men de gamle skogshyttene, som Vassfaret har mange av, er en kulturhistorisk ressurs som gjerne bør tas vare på og brukes.

Riksantikvaren har nå kommet med et nytt høringsutkast: 2005476 Kulturhistoriske Landskap i Buskerud (forkortet KULA). Selv om vår side av Vassfardalen ligger i Oppland (nå Innlandet) har man meget riktig valgt å se helheten og ta med også den delen som tilhører Sør-Aurdal.

Naturlig nok vektlegger Riksantikvaren vernehensynet, men han presiserer også at verneverdien ikke bare skyldes at noe av området kan betraktes som villmark. Verneverdien skyldes i like stor grad det faktum at Vassfaret har blitt brukt og at kulturminner har blitt tatt vare på: – Kulturminnene er relativt godt bevart og gir et tidsbilde fra en periode hvor alle tilgjengelige ressurser i området ble tatt i bruk. Området har et stort kunnskapspotensiale som typisk eksempel på menneskers livberging i et marginalt område.