Svein Martin Luth

Kjære alle fremmøtte

I Norge har vi trolig verdens beste helsevesen. Dette er mye takket være at vi har et solid offentlig helsevesen som sammen med universitetene har hovedansvaret for å utdanne helsepersonell. Ulike helsestudenter gjennomfører nødvendig praksis i helsevesenet, for etter hvert å bli gode innenfor sin profesjon, enten det er helsefagarbeidere, sykepleiere, vernepleiere, leger eller psykologer. Uten det offentlige helsevesenet hadde vi ikke hatt verdens beste helsevesen.

Likevel så er ikke dette godt nok, i hvert fall ikke for alle pasienter. Mange ganger ser vi at pasienter ikke finner seg til rette i det offentlige tilbudet. Derfor er det bra at det finnes alternativer slik som Stiftelsen Fekjær. Det kommer pasienter hit fra hele landet, de har selv ønsket å komme hit. De har valgt det selv. Det er nok mange årsaker til disse valgene av Fekjær som behandlingssted.

En av årsakene er nok at Fekjær er så forskjellig fra en ordinær sykehusavdeling. Slike avdelinger består ofte av flere rom på begge sider av en lang korridor (og det nok bra for noen, det kan gi trygghet og god oversikt for de ansatte). Men som alle kanskje merker her i dag, så har vi disse flotte omgivelsene. De lever, vi kan høre og vi kan lukte. Når jeg går ut av bilen for å jobbe på Fekjær, så kjenner jeg en frisk lukt av natur, ofte hører jeg sauebjeller og fuglekvitter, og på veien opp til kontoret, når jeg passerer fjøset, så kjenner jeg ofte lukten av sau og fjøs. Så ja, Fekjær med sine vakre omgivelser er veldig annerledes. Muligens betyr dette noe for at pasienter velger å komme hit?

Men omgivelsene alene er ikke nok til at dette blir en del av spesialisthelsetjeneste-tilbudet. Her har vi inspirerte ansatte med ulike profesjonsbakgrunner som gir mulighet til en tverrfaglig behandlingstilnærming, en behandling i et nært samarbeid med spesialistene. På Fekjær har vi som ellers i psykiatrien både psykologspesialist og legespesialister (psykiatere).

En god faglig tilnærming er kanskje lettere å få til når vi har slike flotte omgivelser, som legger til rette for en god miljøterapi og sunne aktiviteter, noe jeg også tror betyr mye for de pasientene som velger å komme hit.

Historien til den enkelte pasient berører oss, historien de har med seg, og den nye historien de skaper og opplever på Fekjær. Pasienter kan slite med stemmehøring, vonde plagsomme tanker og angst. Kanskje er det nettopp fjellturen eller en annen aktivitet her på Fekjær som demper noen av symptomene, uten medikamenter. For det er ikke slik at vi alltid må medisinere bort plager, vi prøver helst uten dersom det er mulig. Pasienten har et valg, således har også Fekjær, for noen pasienter, et medikamentfritt behandlingstilbud.

Det hjelper ikke å gi medisiner til noen for de ansattes del, men medikamenter er også en viktig behandlingstilnærming for mange pasienter. Medikamenter kan, sammen med annen terapi, lette symptomene og det kan gjøre pasienter helt friske, ikke minst ser vi dette innenfor depresjonsbehandling.

Men når vi bruker medikamenter, så er det så utrolig viktig at pasienten er med i valget. Samvalg er et begrep som de senere årene har kommet for å bli. Det betyr kort fortalt at pasienten skal få informasjon om de ulike medikamentene som finnes mot en spesifikk sykdom eller symptomer, informasjon om virkning og bivirkning og deretter skal pasienten være med i valget. De fleste medikamenter har effekt på en spesifikk indikasjon, men ofte er det bivirkningene som skiller medikamentene.

De kan variere betydelig og noen pasienter aksepterer en bestemt bivirkning, men synes en annen bivirkning er uakseptabel. For eksempel så har en av de mest effektive psykose-medisinene vektøkning som en plagsom bivirkning hos noen av pasientene. For en del pasienter er dette helt uakseptabelt, og da er det viktig å lytte til pasienten og finne et annet medikament som kanskje virker nesten like bra. Dette er samvalg. Som dere skjønner så er psykiaterens rolle på Fekjær noe langt mer enn å skrive ut medikamenter. God informasjon og gode samtaler/terapier er viktig. Enhver samtale bør ha en terapeutisk gevinst for pasienten.

En riktig diagnose gjør at vi kan gi riktig behandling. Vi har et vidt spekter av diagnoser i psykiatrien. Mange er ikke diagnostisert tilstrekkelig når de kommer til Fekjær. Noen ganger er det nødvendig med observasjonstid i miljøet, som sammen med anerkjente utredningsverktøy bidrar til at vi kan stille riktige diagnoser. Noen ganger er det vanskelig, og vi må bruke god tid.

Hvilke diagnoser ser vi på Fekjær?

Hovedgruppen som behandles ved Fekjær er unge voksne 18 – 25 (35).
Vi ser mange som sliter med samtidig ruslidelse og alvorlige psykiske lidelser (såkalte ROP lidelser)

Vi ser mange som sliter med
- Alvorlige depresjoner
- Angstproblematikk
- Alvorlig traumeproblematikk / PTSD
- ADHD

Vi ser også alvorlige diagnoser som
- schizofreni
- bipolare lidelser

Vi ser også ulike
- Personlighetsforstyrrelser
- Selvskading
- Spiseforstyrrelser

Dette er alle krevende lidelser, men har man fått riktig diagnose, så kan man også få informasjon om sin sykdom/lidelse, som gjør det lettere å forstå og leve med den. Riktig diagnose hjelper oss, som nevnt, til å gi en riktig behandlingstilnærming.

Mange sliter med kroniske selvmordstanker. Dette er krevende og tar energi fra den som opplever dette. Men vi må kunne snakke om disse tankene og vi må tåle at pasienten er her, selv om de har disse tankene. Disse pasientene skal vanligvis ikke være innlagt på lukket øyeblikkelighjelp-avdelinger når problematikken er kronisk. Da kan de heller jobbe med denne problematikken på Fekjær.

Men også de med kroniske selvmordstanker kan bli akutt overhengende suicidal, også mens de er innlagt på Fekjær. Da må de vanligvis være innlagt et annet sted enn på Fekjær, og vi har et nært samarbeid med lukkede ø. hjelpsposter som kan bistå når det gjelder dette. Våre nærmeste sykehus er Reinsvoll eller Sanderud, begge del av Sykehuset Innlandet. Eller de blir innlagt i det sykehuset hvor pasienten er hjemmehørende.

Så har vi en mer diffus gruppe diagnostisk sett: Av og til så ser vi unge mennesker som aldri har vært innlagt i psykiatrien tidligere andre steder, av ulike grunner, men som sliter psykisk. Unge mennesker som ikke har startet på ung-voksenlivet og som har isolert seg hjemme på jente eller gutterommet, kanskje i 5-6 år, for eksempel fra 17 til 23 års alder, som har falt utenfor. På Fekjær har vi sett noen som da har fått en arena til å øve seg på ung-voksen livet og har lært seg å sosialisere med jevnaldrende. Hos noen av disse avdekkes alvorlige psykiske lidelser i løpet av utrednings og behandlingsperioden.

Det gjør inntrykk å se pasienter komme til Fekjær, klare for å jobbe med seg selv, og å se disse bli bedre og reise hjem smilende og bedre. Det gir mening for oss som jobber her.
Uansett hvor dårlig noen er, så er det alltid viktig å formidle håp.
Håp om bedring og et bedre liv.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Fekjær med femtiårsjubileet, ikke minst Elling Fekjær som har vært her i alle disse 50 årene, som sammen med personalet har utviklet Fekjær til det det er i dag. Jeg er stolt av at jeg de 10 siste årene har fått være med som psykiater her på Fekjær og sett den positive faglige utviklingen som har vært. Flere ansatte, også flere psykologer, leger og spesialister har kommet til. Jeg ønsker stiftelsen Fekjær lykke til de neste 50 årene.