Konfirmant i Hedalen kirke 9. september 1956

Disse 14 stilte til konfirmasjon den 9. september 1956 etter å ha «gått for presten», kallskappelan Reidar Nielsen, til bestemte tider gjennom hele sommeren:

Martha Gunn Digene, Gunvor Reidun Haugen, Ragnveig Olava Sukke, Else Rigmor Åsli, Gunnar Berg, Arne Grøv, Ola Arvid Heiene, Herman Lia, Svein Erik Lie, Mikkel Ruud, Harald Skogstad, Gunnar Storruste, Herman Sukke og Håkon Arnljot Sukke.

Fem av disse er døde. Fire møttes til 70-årsjubileum søndag 13. september. De andre var forhindret av sjukdom eller andre grunner.

Vi hadde ikke noen fargerik, «fancy» konfirmantbok, men vi fikk utdelt hver vår svarte skrivebok med linjer og stive permer da vi begynte hos presten våren 1956.

Første oppgava var å tegne og fortelle om Hedalen kirke. Hver gang vi møtte hos presten, skulle vi levere en «stil».

Oppgava kunne være et referat av en preken vi hørte i kirka eller tolking av et bibelvers eller «Kva er tru?», «Korleis skal eg vera ein rett konfirmant?» «Korleis skal eg lesa Bibelen?», «Bøn og bønhøyring.», eller «Fortel om eit løfte Gud har gitt oss i Bibelen.»

Jeg blir faktisk litt imponert når jeg blar i den boka. Hva jeg kunne som 15-åring!! Hadde jeg hatt digital kompetanse til det, skulle jeg lagt inn noen bilder fra konfirmantboka mi. Jeg har tydelig lagt flid på å gjøre oppgavene ordentlig, – med tegninger også!

I tillegg til de skriftlige oppgavene vi fikk, måtte vi lære både sentrale bibeltekster og salmer utenat og gjengi de ordrett hos presten.

Og på konfirmasjonsdagen måtte vi være forberedt på å framføre dem for menigheten uten huskelapper. Det kunne være vanskelig, og mange var nervøse. Men så vidt jeg husker, gikk det veldig fint for alle sammen.

Her følger en av de korteste stilene jeg skrev:

Joh. 4,14. «men den som drikk av det vatnet eg vil gjeva han, vert aldri tyrst meir, for det vatnet eg gjev han, vert i han ei kjelda med vatn som vell opp til æveleg liv.»

Jesus talar her om noko som han har, som han vil gjeva menneska. Han vil gjeva oss vatn, seier han. Det levande vatn.

Når nokon vert døypt, brukar dei vatn. I dåpen får ein samfunn med Gud. Når Jesus talar om at han vil gjeva oss vatn, vil han gjeva oss samfunn med Gud.

Den tyrsten som Jesus talar om, er den lengselen som kvart menneske har etter å få samfunn med Gud. Men tyrsten vert sløkt når vi får det levande vatnet.

Vi går og lengtar etter noko som vi kanskje ikkje veit kva er. Då går vi og tyrstar. Vi tyrstar etter samfunn med Gud. Når vi så får dette samfunnet med Gud, skal vi aldri tyrsta meir, seier Jesus. Då får vi tilfredsstilt vår innerste lengsel.

Med det levande vatnet kan Jesus og meina Guds Ord. Han seier: «For det vatnet eg vil gjeva han, vert i han ei kjelda med vatn som vell fram til eveleg liv.»

Guds ord skal hjelpa oss å finna vegen inn til himmelen. Det er som David seier: «Ditt ord er ei lykte for min fot og eit lys på min stig.»

Det er det Guds ord skal vera for oss. Guds ord er ei kjelda som vi kan gå til kvar dag. Der kan vi drikka oss utyrste. I den kjelda får vi og kraft til å gå på vegen inn til det ævelege livet.

Og Guds ord er som ei kjelda i oss som vell fram til æveleg liv.