Litt om profetene og litt om historien rundt

YTRING

Del 6

Som alle vet, er det i alt 16 profetbøker i Bibelen. Men det er flere aktive profeter i andre bøker i GT, som helbreder syke, som f.eks. Elisja som ble kalt «fleinskalle av noen barn han møtte. «Kom deg vekk, din fleinskalle» ropte de. Da kom det bjørner ut av skogen og drepte de 41 guttene.» Men Elisja gikk også rundt og gjorde mange undere, helbredet syke og mettet 500 mann med 20 byggbrød. Det var kanskje et slags frampek til NT?

Profetene, i alle fall de «4 store»: Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel, levde på 800- 500- tallet, altså før Jerusalem ble ødelagt. Men de profeterte rundt Jerusalems ødeleggelse. Hvordan kunne de vite hva som skulle skje 3-400 år etter deres levetid? Det kan være fordi – og nå er jeg kanskje inne på et område som er vanskelig for mange og høyst diskutabelt for flere- at bøkene kanskje er skrevet i ettertid? Nok om det. Det er gode historier.

De fire store profetene: Jesaja ble kalt til profet i 740 under kong Ussia, Jotam, Ajas og Hiskia. På denne tiden ble Hiskia syk og kom til å dø. Han snudde seg mot vegen og gråt. Han synes at det var urettferdig, for han hadde vært trofast mot Herren. Dermed la Herren 15 år til på hans levetid.

Jesaja virket som profet i Juda. Han ga konger råd og hadde profetier om Messias. Jeremia ble kalt til profet i 627 under kong Josja. Han virket som profet i Juda og Babylonia i 40 år, i en ustabil tid. Han ble med babylonsk erobring fram til Jerusalems fall i 586. Esekiel ble profet i det babylonske fangenskapet i 593. Han profeterte i Babylon blant de deporterte jødene med fokus på dom over Jerusalem, med håp om gjenopprettelse. Så var det Daniel som kom til Babylonia 14 år gammel og leser skriften på veggen. Daniel tydet også drømmer, og sitter ved kongens bord. Han var en kjekkas. Alle likte ham.

Felles for tre av disse fire, utenom Daniel som hadde annet å drive med, var at de talte på vegne av Gud, de anklaget folket for å være ugudelige, urettferdige og umoralske. De advarte mot babylonsk overtagelse. De profeterte om fremtidig gjenopprettelse for Guds folk og om Messias. Daniel, derimot, som ble kastet i løvehulen, tyder drømmene til Nebukadnesar og leser – som sagt- skriften på veggen.

De tolv «småprofetene er delvis klageprofeter og domsprofeter.

Sakarjas bok er kanskje den mest siterte i NT, nest etter Jesajas bok. Her er det mye apokalypse. Kanskje de har spist sopp? Profeten «ser» det som står i evangeliene. Noen har syner om frelse for de rettferdige og mye galt skal skje med de ugudelige. Det er mye trusler.

Men nå er jeg på tynn is. For det er ikke tolkningen jeg er ute etter, men historien.

Og alle historiene i hele GT ender med profeten Malaki. Som virket i år 400 i Jerusalem under persisk styre. Tempelet er nå gjenoppbygd og gudstjenestene har kommet i faste former, noe mange av de andre profetene maste om. Men ofringen blir dårligere, moralen er i forfall, mange giftet seg med hedenske kvinner, det var korrupsjon, synd og sløvhet. Vold og elendighet preget folket.

Men de visste ikke da at om 4-500 år skulle Messias komme, selv om de profeterte om det. Det kan vel hende at de simpelthen trengte å tro på noe bedre- for i den tiden der, kunne det vel ikke bli verre. Det var kaos. De lengtet etter noe bedre. Men de fikk bygd opp igjen tempelet til Salomon, men langt fra dens prakt. Men tempelelet ble revet igjen av romerne i 70 e.Kr.

«Alt er tomhet og jag etter vind, det er ingen nytte i noe, det som skjer skal atter skje, det som var skal atter være, det finnes ikke noe nytt under solen». Han visste hva han snakket om.

«Alt til sin tid, sier Predikeren, «en tid til å rive, en tid til å bygge opp» Og det gjorde de mange ganger i GT!

Det var mange kriger; bare Josva deltok i felttog som beseiret 37 konger på 6 år. Det var ikke alle steder de brente ned hele byer, for de skulle jo selv ha noe å bo i. Men Jeriko ble brent helt ned til grunnen. Det viser arkeologien.

Kriger for å vinne mer land er kanskje like mye utbredt nå som i alle tider. Historien kunne lært oss, men det gjør den nok aldri.

Oppsummert kan man vel si at Vårherre hadde ganske detaljerte regler for hvordan israelittene skulle oppføre seg. De adlød ikke, så han var mye sint. Hvorfor skapte Vårherre mennesker som ikke adlød ham? Var han ikke allmektig? Og hvorfor ga han dem så mange strenge lover som var altfor vanskelige å overholde?

For å finne svar på det må man kanskje begynne på 1. Mos. igjen. For det som er mest interessant med GT, er at det er èn eneste bok, så autentisk som den kan bli. Selv om Kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr. tok for seg Jesu guddommelighet ,og da kan det godt hende at de endret på GT også. Og ikke minst gjorde Luther det, som oversatte bibelen til tysk. Mye kan ha skjedd med GT siden Josva kriget seg inn i «landet med melk og honning» – men det vet ikke jeg noe om. Jeg forholder meg til GT slik den står i dag. Det er en innholdsrik bok. Jeg tror ikke at det går an å få inn mer innhold i én bok – enn på de 1000 sidene GT består av.

Solveiglie1@gmail.com