Om Kong Salomo, David og Jonathan og da Israel ble stort, men ble delt

YTRING:

Del 4

Tilbake til Samuel – han som ble født etter så inderlige bønner fra Hanna og faren ElKana, etter at Vårherre hadde åpnet hennes morsliv. Samuel gikk i lære hos presten Eli og ble både dommer og profet. For nå krevde folket en konge i stedet for dommere i denne kaotiske verdenen. Så da tar rett og slett Samuel en oljekrukke og heller den nedover hodet på Saul. Slik blir Saul den første kongen i Israel. I et «forent» Israel. Dette er 1010 f.Kr. Ish.

Men Saul ble høy på seg selv. Han sliter med onde ånder. Til og med Vårherre forlater Saul. Men da kommer den vakre David inn og spiller harpe for ham. David, som allerede hadde kjempet mot Goliat og sendt Goliat en stein i pannen med en sprettert så han falt død om før han fikk stukket David med spydet sitt. Men Saul blir sjalu på David, for David har så mye hell med seg i kriger. Dessuten er David en ok fyr. Saul vil drepe David.

Men da kom Jonathan, Sauls sønn mellom dem. Jonathan sa til David:

«Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.» Jonathan og David blir bestevenner og Jonathan beskytter David mot sin far, Saul. Etter mange ganger å ha prøvd å ta livet av David, ga Saul seg til slutt. Saul hadde nok en bipolar lidelse. Men i hvertfall giftet David seg med Mikael, en av døtrene til Saul. Det var bare èn hustru blant flere. Men det var ingen ting mot hans sønn, kong Salomo som visstnok hadde 700 hustruer og 300 medhustruer.

Nå har både Vårherre og Abraham fått rett: Under kong Salomo strakte riket seg fra Libanon i nord til Egypts bekk i sør – (som bare er en tørrlagt elv) fra Middelhavet i vest til Eufrat i øst. Og folket var så mange «som sandkorn på havets strand.»

Kong Salomo gjorde riket stort og flott. Det vet jo alle. Men kong Salomo gjorde noe som Herren ikke likte; Han ektet Faraos datter, og han fikk mange hedenske hustruer. «Gudsfrykten forsvant, og etter hvert tiltok hedenskap og umoral.»

Det ble ikke noe bedre etter at dommertiden var over og konge-tiden ble innført med Saul, David og Salomo som konger. Men før landet ble delt etter kong Salomo, før avgudsdyrkelsen florerte og moralen forfalt, før det – eller kanskje under det, så skrev nok kong Salomo sine visdomsord. 150 i tallet. Om visdom, kunnskap, latskap, flid og ærlighet, blant annet. Men alt dette er lenge etter at Josva førte folket inn i Kanaan og fikk utdelt hvert sitt landområde etter at de hadde fjernet alle som bodde der fra før.

Hvorfor måtte de fjerne alle som bodde der fra før? Fordi de hadde andre guder. De drev med avgudsdyrkelse. Og det skulle Vårherre ikke ha noe av. Det var jo tross han som hadde holdt hånden over dem hele veien fra fangenskapet i Egypt til Kanaans land. Selv om de hadde klagd hele veien.

Kong Salomo styrte nå hele riket. Og han bygde det berømte tempelet med «30 000 pliktarbeidere og 70 00 bærere, 80 000 steinhuggere og han kledde tempelet innvendig med gull fra ende til annen»

Jeg elsker den som elsker meg, og de som søker, finner meg. Det er mange gode sitater i Ordspråkene, men også hos Predikeren: «Alt har sin tid. Både Salomos ordspråk og Predikeren blir brukt ganske ofte i liturgien i dag. Det er antagelig Salomo som har skrevet Predikeren også. (Men det det flere meninger om.)

Noen Ordspråk: «Vær ikke klok i egne øyene» «Bedre å eie lite med rettferd, enn å vinne mye med urett.» Det ser ikke ut til at han selv holdt seg til sine egne ordspråk..

Ja, det går en ille hvis en ikke holder seg unna en annen manns kone. Men det går verst ut over den kona. Fremmede kvinner skulle man i hvertfall holde seg unna, for det var som regel de som holdt seg til avguder, så det smalt noe skikkelig hvis noen av jødene hadde «omgang» med de fremmede. Gå til mauren og blir vis! Gå til mauren du late. Se på dens strev og bli vis! Enda de ikke har noen høvding, verken oppsynsmann eller Herre.» Han hadde nok studert maurene grundig – for slik samfunnet var da- kunne det vel sammenlignes med en maurtue – de skulle bli mange og kvinnene skulle sørge for det. Kvinnene kan vel sammenlignes med maurtuas dronning.

«Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» Det var harde bud.

Og Høysangen dreier seg om all slags kjærlighet. Han var tidlig ute der, kong Salomo.

Et eksempel hos Predikeren. »Det finnes ikke noe nytt under solen Alt er tomhet og jag etter vind»

Jfr. Del 1: En av mange tolkninger: Mennesket er det samme, mennesket endrer seg ikke, men i forhold til tiden på kong Salomos tid, så stod vel verden deres omtrent stille. Ikke som i dag, hvor ting endrer seg i rekordfart: Men mennesket er det samme.

Oppsummert om Ordspråkene, Høysangen og Predikeren, kanskje også Salmene: Her er det mange visdomsord å bruke for den som er prest. Og store muligheter for tolkninger i alle slags retninger.

Det ble kaos igjen da kong Salomo dør, for da ville hans sønn, Rehabeam overta riket og det ville også Jeroboam, en krigsherre som kom borte fra Egypt, et sted.  (Og som hadde vært i Salomos tjeneste, men måtte flykte.) Dermed ble riket delt mellom dem: Sør-riket med Jerusalem, senere Juda, styres nå av Rehabeam og Nord-riket som ble til Israel, med etter hvert Samaria som hovedstad, styres av Jeroboam. Dette var 10. stammersriket som han var lovt av Gud.

(De 10 stammene: Asjer –Dan – Gad –Jissakar – Simeon –Sebulon –Naftali – Ruben –Levi  Josef).

Så slik ble det. De to stammene som er igjen, er altså Sør-riket. (Benjamin og Juda) Så lenge det varte. Og det varte ikke veldig lenge. 

Nord-riket varte i omtrent to hundre år- da ble de tatt av assyrene og folket ble ført til Syria og andre land i øst. Fra dette fangenskapet har de aldri vendt tilbake som ett samlet folk og har forsvunnet ut av historien. Dette dreier seg om «10 -stammersriket.». av Jakobs ætt. Flere bøker er skrevet siden om «De ti ættene som forsvant»

Men Sør-riket varte litt lenger, i omtrent 350 år, for der var de mer gudfryktige, men folket ble bortført til Babylon og Jerusalem ble ødelagt. Folket her bestod av Benjamin og Judas stammer, de to siste av Jakobs ætt. At Benjamins stamme overlevde, kom av dette: Under dommertiden da alle kriget mot alle, ble det også borgerkrig mellom Benjamins stamme og de andre israelittiske stammene. Det var fordi det skjedde en fryktelig hendelse, da en medhustru ble skjendet på det groveste. (Dom.kapt 29) Det var Benjaminitter som gjorde dette og folket som så det sa at «noe slikt aldri hadde hendt før, helt fra den dagen israelittene dro fra Egypt og til nå».

Da ble det borgerkrig mellom Benhamittene og de andre israelittiske stammene. Benjamins stamme falt. Byer ble brent ned, en dag falt det 18.000, en annen dag, 25,000. Alle fra Benjamins stamme. «Siden hogg de ned resten og brente alle benjaminittiske byer.» På den måten manglet Israel en stamme. Israel og Benjamin slutter fred, men ingen israelitt kan gi sin datter til en benjaminitt etter dette. Hva skal de gjøre med dem som er igjen av Benjamins stamme og få bevart stammen, så ikke en hel stamme i Israel blir utslettet?

Slik løste de det: «De bortførte de dansende døtre i Siljo.« (Siljo var et samlingssted for de israelittiske stammene) De bortførte de dansende døtrene og tok de med til Benjaminlandet. Slik bygde de opp igjen sin egen stamme og eiendom. (For det var jo selvfølgelig mannen som hadde alle arveegenskaper.)

På den måten ble to av Jakobs stammer igjen: Juda og Benjamin i Sør-riket som da het Juda. Men ingen visste da at de til slutt skulle bli tatt av perserne alle sammen.

Men – etter hvert – som sagt – sitter Daniel i Babylon hos Nebukadnesar og leser «skriften på veggen.» Og etter det –kom jo perserne og tok alt sammen.

Men perserkongen Kyros, lot jødene vende hjem for å bygge opp igjen tempelet.

Solveiglie1@gmail.com