Mer om mål og vekt o.l.

Det har i det siste kommet to artikler om mål og vekt her i Hedalen.no, en om metersystemet, som i all hovedsak er innført i Norge (av Bjørn Lie), og en om at det fortsatt ikke er gjennomført overalt (Jan Warberg). Alt dette er vel og bra, men jeg vil legge til litt om det gamle systemet, og især det som vi fortsatt har rester av.

De som i gamle dager skulle angi lengden av noe, gikk ut fra kroppen. Og hva er mer allment menneskelig enn en tommeltott? Dermed fikk vi begrepet tomme, som altså skulle svare til bredden av en tommeltott. Etter at meteren kom, er tommen angitt til 2,54 cm.

Som det er nevnt av JW, er begrepet fortsatt i bruk, ikke minst hos snekkere. Jeg husker godt fra min oppvekst at det gjerne var snakk om to toms plank og fem toms spiker o.l. Og fortsatt har vi gjerne en tommestokk, sjøl om det er et metermål.

Litt lengre er en fot. Den baserer seg på lengda av fotbladet til en voksen mann, 12 tommer eller ca. 30,5 cm. Og fortsatt brukes fot om lengda på en båt og dybde i vann. «… på to fod vand sank den dyre last», skreiv Ibsen.

Enda lengre er en alen (ærn på hedalsmål). Det er i utgangspunktet lengda på underarmen (fra albuen til fingerspissen på langfingeren), og er etter dagens mål nesten 63 cm. Mange kjenner alen kanskje best fra Wergelands sang: «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange».

Ordet favn har også vært brukt som lengdemål. Da snakker vi ikke om favntak, men om lengda fra fingertupp til fingertupp når en strekker ut armene til sida, anslått til ca. 1,88 m. Det er fortsatt brukt om dybde i vann, men også om ved. En favn ved var en favn høg og en favn djup, men er seinere omdefinert til 2 × 2 × 0,6 m.

Også mil er en gammel betegnelse. Ordet kommer fra latin (via tysk) mille/milia (= 1000) og betegna opprinnelig lengda av tusen skritt. Det kunne jo variere, og dermed er ikke mil det samme overalt.

Den engelske mila (mile) er som kjent 1609 m, og den nautiske mila noe lengre, men vi har tilpassa den gamle norske mila til 10 km. Langs hovedvegene (kongevegene) i gamle dager satte de opp stolper, kalt milepeler, som viste hvor mange mil det var til f.eks. Christiania. Og milepeler har vi fortsatt, men oftest i en annen betydning.

Areal måler vi i dag gjerne i dekar, men like gjerne i mål, som vi i nyere tid har definert som det samme. Et mål var opprinnelig ¼ tønne land, og ei tønne land ble opprinnelig kalt slik fordi det var så stort at en mann kunne så det til med ei tønne såkorn. Det svarer dermed omtrent også til amerikansk acre.

Vekt måtte de eldre også ha. En viktig enhet var pund, som var ca. ½ kg. (Det amerikanske pundet er litt lettere.) Et halvt pund var ei mark. Jeg husker godt fra oppveksten at de sa om nyfødte at de veide så og så mange merker.

«Fire merkers fjellørret hører til dagens orden», skriver Fønhus et sted (NAOB). Vekta av smør o.l. kunne også angis i laup, som oftest var rundt 15 kilo. Men ordet ble også brukt om ei tine, f.eks. smørtine.

Liter hadde de gamle heller ikke, men blant annet pott. En pott var nesten en liter. Vi husker kanskje fra «Kjerringa med staven»: «Åtte potter rømme, fire merker smør», så kjerringa hadde altså åtte liter rømme og fikk en kilo smør ut av det.

Halvparten av en pott var en pel (dansk pægl), og det dobbelte ei kanne. Også ordet fat ble i sin tid brukt om flytende varer, og det var nesten 1000 liter. I dag brukes det helst om olje og er tilpassa engelsk barrel, som er ca. 160 liter.

Penger hører kanskje ikke med her, men vi kan jo minne om at daler var en viktig pengeenhet en gang. Vi bruker den jo ikke lenger, men den engelske varianten dollar er som kjent fortsatt i bruk i flere land, ikke minst USA.

Navnet daler kommer fra nedertysk, høgtysk Taler, kort for Joachimstaler, en sølvmynt som en gang ble prega i Joachimstal i Böhmen (dagens Tsjekkia), der det i sin tid var sølvgruver.

Mark var i sin tid også en pengeenhet, og utgangspunktet var en sølvmynt som veide ei mark. Vi kjenner jo ordet også som pengeenhet i Tyskland og Finland til ganske nylig (før euro).

Vår tids kroner og øre, som vi fikk i 1875, har også eksotisk opphav. Krone kommer opprinnelig fra gresk via latin corona (krans, ring), mens øre kommer fra latin aureus, som betydde gullmynt.

Og til slutt: Vi har som kjent et titallsystem som vi er godt tjent med, men vi har fortsatt små rester av et tolvtallsystem i begrepene dusin (fra fransk) og tylft (avleda av tolv), tylft helst brukt om tømmer, og også i det gamle begrepet storhundre, som var 120, og likeså gross, som var 12 × 12, altså 144.

Vi har dessuten en liten rest av et tjuetallsystem – som danskene sliter med – i ordet snes = 20, i dag helst brukt om egg.