Fra innsiden av Fekjær

YTRING:

En ny dag gryr i Hedalen. På Fekjær våkner vi i landlige omgivelser og gnir søvnen ut av øynene. Her finner du verken hvite korridorer, hvitkledd personale eller stressede leger, slik som jeg er vant til. Blant tømmerhus i fleng føler jeg på en ro, og blir møtt med tålmodighet og medmenneskelighet.

I mange år har jeg trodd at livet bare ville være et rent helvete. Det kom aldri til å komme noe godt ut av det, min skjebne var å lide gjennom disse årene, lidelse uten stans. Nå sitter jeg i Skolestua og skriver, for jeg har en historie jeg vil fortelle.

Veien til Fekjær

For ni år siden ville jeg ikke leve lenger. Jeg trodde livet mitt snart ville være over, det måtte det, jeg orket ikke mer. I mange år hadde jeg flere selvmordsforsøk og hadde ingen livsgnist. Det meste av disse årene ble tilbrakt på psykiatriske avdelinger.

Det kom ikke noe slikt «vendepunkt». Det bare ble gradvis lettere og lettere å stå opp om morgenen. Jeg lærte å se de små seirene, de små gledene og de små oppturene, og på den måten ble livet litt lettere å leve.

Da jeg fikk tilbudet om behandling på Fekjær, var jeg veldig usikker og redd. Jeg følte meg friskere enn før, men plutselig fikk jeg rom for å bli en enda friskere versjon av meg selv enn det jeg tidligere har fått.

Innleggelser på andre sykehus satte en utskrivelsesdato fra første dag, noe som gjør hverdagen med å bli frisk ganske stressende. Du blir ikke «frisk», bare «frisk nok» til å klare deg selv sånn noenlunde.

På Fekjær, derimot, har jeg tid og mulighet til å jobbe dypere med ting over en lengre periode. Jeg får rom og tid til å jobbe med ting som ikke er akutt, som for eksempel sosial angst.

Jeg slet mye på skolen med dette, spesielt knyttet til gymtimer og ballspill. Her på Fekjær har jeg fått mulighet til å være med, ikke for å spille, men bare sitte i gymsalen og se på og kanskje etter hvert prøve å bli med.

Det føles så mye tryggere å kunne ta slike små steg og ikke bli presset til det ytterste med en gang.

Et pusterom i fjellbygda

Morgenen starter med frokost og morgenmøte, hvor oppgaver blir fordelt av pasienten som er møteleder denne uka. Etter det forsvinner alle hvert til sitt, gjør oppgaver eller har samtaler med behandlere eller skoletimer.

Etter lunsj samles pasientene igjen til evaluering, for å høre om de har nådd målene de satte seg på morgenmøtet og hva som er planen for resten av dagen.

Noen dager er det trim som pasientene kan være med på. Dette gjennomføres av idrettskonsulentene på plassen og kan være alt fra ballspill til styrketrening.

I tillegg er det mulighet for gåturer og lengre turer noen dager, som planlegges god tid i forveien. Det er også mulighet for å trene på egen hånd, hvis det skulle være ønskelig.

Dette er et sted som allerede har hjulpet meg utrolig mye. Jeg har lært meg å sette grenser for meg selv og slappe av når jeg trenger det, og jeg har klart å roe meg ned her.

En stor grunn til det er at brukerne her får tid til å lande og bli kjent, ulikt andre sykehus jeg har vært på. I tillegg får jeg brukt min skriveglede aktivt gjennom skoletimer og finne veien til meg selv igjen.

Før denne innleggelsen var jeg som et skall. Jeg følte meg udefinerbar og tom, men kun etter få uker lærer jeg meg selv å kjenne.

Jeg skal ikke legge skjul på at de første ukene var tøffe. Det er ganske overveldende å komme inn i et helt nytt miljø med nye rutiner og bare nye mennesker å forholde seg til. Men både pasienter og ansatte gjorde denne overgangen så myk som overhodet mulig.

Verdien av et skoletilbud

I tillegg til dette har jeg gjennom skoletimer fått åpnet øynene mot fremtidige muligheter innenfor arbeid, noe jeg hadde lagt helt fra meg.

Jeg har, siden jeg ble ufør, slått meg til ro med at «Okei, det finnes ingen arbeidsplasser for meg, jeg har ingen ressurser jeg kan bruke». Men i løpet av få timer skole her begynner jeg gradvis å venne meg til tanken om at det kanskje er mulig.

Fremtiden blir kanskje ikke slik jeg hadde sett for meg – hjemmeværende uten å ha noe å gå til.

Det er både godt og skummelt at noen ser potensial der jeg ikke gjør det selv. Kanskje det finnes noe jeg kan fylle dagene mine med i fremtiden, for å ikke bare bli sittende hjemme alene?

En helt unik plass

Fekjær gir behandling til psykiatrisk syke pasienter og til dem som sliter med rus. Dette er en helt unik plass å få behandling på, med så mye fin natur og et utrolig godt team av ansatte.

Stedet kan minne litt om Reinsvoll sykehus med tanke på natur og uteområder, men det er lengre unna andre sykehus og behandlingstilbud. I tillegg er pasientene på Reinsvoll mye sykere.

Fekjær blir plassen man faktisk får mye mer tid til å bli bedre og som legger til rette slik at man unngår å bli «svingdørspasient». Et slikt tilbud trengs i det norske samfunnet.

Miljøterapi er fundamentet Fekjær er bygget på, og det er akkurat dette jeg trenger å jobbe med. Pasientene skal delta på møter og i aktiviteter, og hjelpe til med å holde orden.

Det bygges et solid bånd mellom oss brukere, og vi lærer hverandre å kjenne på en unik måte, ulikt fra andre avdelinger jeg har vært innlagt på.

Det kreves mer å være innlagt her enn på en akuttavdeling, men det er så mye mestringsfølelse og glede i hver dag.

Jeg var livredd for å skulle bli presset inn i situasjoner jeg syntes er vanskelige, men i stedet merker jeg at det skjer på en trygg måte, og jeg vokser på det. Det er også selvfølgelig helt lov å si ifra hvis man føler det blir for mye.

I dag har jeg sagt ja til å ta imot lokale Lions for å vise dem rundt og fortelle litt om behandlingstilbudet her på Fekjær. Først tenkte jeg at det kan jeg umulig være med på, for jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre.

Men etter litt betenkningstid, og med sjefens setning «Det er ingen tvang», valgte jeg å hoppe i det. Det føles mer som jeg gjør det for min del, at jeg kan vokse på det, når man vet man ikke blir tvunget til det.

I et samfunn som i større grad vil legge ned psykiatriske avdelinger og sentralisere psykiatriske og somatiske avdelinger sammen, håper jeg virkelig at Fekjær er et tilbud som blir stående.

Denne plassen er magisk for mange brukere. Her får man tid på seg og blir ikke utskrevet så fort det ser ut som ting går litt bedre. En utskrivelsesdato henger ikke over en fra første dag, men planlegges etter hvert i oppholdet.

Man jobber strukturert med det man trenger og følger en behandlingsplan. De første ukene er tøffe og kan være utfordrende; det er mye nytt å forholde seg til. Men kommer man seg gjennom de første ukene, så er det utrolig mye man kan lære her på Fekjær.

Min vei videre

Livet mitt har aldri hatt en klar plan. Den eneste jeg hadde planlagt, var at jeg skulle dø, og jeg skulle bestemme når og hvordan.

Jeg har ingen konkret plan nå heller, hvert fall ikke enda, men jeg vil ikke lenger dø. Likevel jobber jeg med å finne grunner til å ville leve.

Lenge har det kun vært for familien at jeg holder ut. Det er ikke noe jeg lever for bare for min egen skyld. Forhåpentligvis finner jeg det i løpet av oppholdet her.

Jeg har på en måte mistet mange år, noe jeg er redd for skal komme opp hvis jeg noen gang skulle søke jobb igjen. Det virker skummelt å ha et så stort hull i CV-en på så mange år.

Samtidig ville jeg ikke vært disse årene foruten. Jeg har lært så mye om meg selv, om hvor mine grenser går og hvordan jeg kan legge opp dagene slik at jeg får en meningsfull hverdag.

Livet er ikke bare oppturer, det er også nedturer og turer midt imellom. Jeg føler meg mye sterkere og tryggere i meg selv, og jeg har en god plan å handle etter dersom ting blir vanskelig igjen.

Jeg bærer også på en stor usikkerhet om samfunnet har plass til «en som meg». På butikken kan jeg for eksempel merke på lørdagsturene her i Hedalen at noen ser på oss, akkurat som om det står skrevet «FEKJÆR» i panna vår.

Jeg har lært så mye de siste årene, både om meg selv og om livet. Det å nå kunne jobbe gjennom og finne løsninger på problemer jeg selv ikke visste jeg hadde, føles trygt i rammene på Fekjær.

Derfor håper jeg at Fekjær får bli stående i mange år til, for å hjelpe sånne som meg.