17. mai-tale

Nå står ikke verden til påske…
En tommelfingerregel i Distrikts-Norge er at offentlig talerett krever fire generasjoners lokalt slektskap, minimum 5 dekar dyrket mark og 25 dekar produktiv skog.
Jeg har ingen av delene, men likevel tok 17. mai-komiteen kontakt – jeg mistenker det var mer enn kaffe på komitémøtene, uten at jeg skal spekulere for dypt i det.

Vi feirer Norge i dag. Ikke Oslo. Ikke Bergen. Ikke engang Hedalen. Vi feirer Norge. Og for å gå til kjernen av hva Norge er, kan vi tenke oss tilbake til de første som vandret hit til det kalde nord for i underkant av 10 000 år siden. Hva fikk de se? Kanskje mye av det samme vi ser rundt oss nå. Grønnkledde åser, snøkledde fjell og en himmel som ikke helt har bestemt seg ennå.

Landet hadde ingen grunnlov – eller engang et navn. Men mennesker kom og bosatte seg her. Jaktet. Fisket. Levde i og av naturen som en uløselig del av den. Det var disse jegerne og sankerne som var Norges sanne grunnleggere.

Alt vi ser rundt oss – er vårt. Skogene, myrene, fjellene – og menneskene. Ikke i den forstand at vi eier hverken skog, fjell – eller mennesker. Men i den forstand at vi alle deler tilværelsen her. Det minner meg på et avsnitt i Astrid Lindgrens bok Ronja Røverdatter – som jeg regner med de fleste kjenner til. Ved et møte i skogen mellom Ronja og Birk Borkasson oppstår en disputt om eierskap hvor Birk leverer følgende utsagn: «Dine revunger? Revungene er sine egne, forstår du det? Og de lever i revenes skog. Som også er ulvenes, og bjørnenes og elgenes og villhestenes skog. Og uglas, musvåkenes og skogsduenes og haukenes og gjøkenes skog. Og sneglene og maurene og edderkoppenes skog. Dessuten er det min skog! Og din skog, røverdatter, ja, din skog også. Men vil du ha den for deg selv, da er du dummere enn jeg trodde da jeg først så deg!»

Astrid Lindgrens bok om Ronja Røverdatter bygger på de samme grunnleggende prinsippene som et annet verk som står sentralt på denne dagen. Grunnloven.

Ja, i 1814 satte en gjeng mannfolk seg sammen og bestemte seg for noe radikalt. De sa at makten ikke skulle ligge hos én. Den skulle deles. Ingen skulle sitte alene med hele kaka.
Et verdisyn i seg selv, som er forankret allerede i Grunnlovens andre paragraf, hvor det i dag står at «verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv».
Men hvilke verdier er dette?

Uten å gå inn i en dyp teologisk drøfting her, våger jeg å påstå at det hele kan oppsummeres med ett ord alene: Nestekjærlighet.

Et stort ord, med en enkel kjerne. Se mennesket foran deg – ikke bare deg selv i speilet. Det er ikke alltid lett. Men det er alltid verdt det! Noe våre aller første landsmenn erfarte på kroppen. De erfarte at elva ikke tok personlige hensyn til når den flommet, og vinteren behandlet alle likt. Den eneste måten å overleve på – var sammen.

Jeg skal ikke stå her og påstå at alt var bedre før. Samtidig er det også noe visdom i uttrykket «de gamle er eldst». De første som vandret inn i Hedalen, vandret hit sammen. De levde i et fellesskap med verdier skapt – ikke gjennom lovverk eller religion, men av nødvendighet. De trengte ikke prester eller politikere for å forstå at et samfunn ikke er summen av enkeltpersoner som passer på seg selv, men summen av mennesker som passer på hverandre.

Landet vi ser rundt oss, er vårt. Skogene, myrene, fjellene og menneskene. Vi tilhører alle hverandre. Vi deler et land. Vi deler en dal. Og vi deler et ansvar for å ta vare på både landet og alle vi deler det med, både folk og fe!

Jeg har bodd mange steder i landet – Telemark, Buskerud, Hedmark, Trøndelag, i Østerdalen, Namdalen og Hallingdalen – men ingen steder har jeg sett en lignende dugnadsånd og lokalt samhold som her i Hedalen. Et samhold som virkelig reflekterer verdiene vår grunnlov og vårt land er tuftet på.

Så kjære hedøler: Fortsett å ta vare på hverandre. Fortsett å bry dere!
For et samfunn er aldri sterkere enn sine svakeste.