Mental load – en kilde til stress

Har du hørt om «Mental load»? Flere – og da flest kvinner – har beskrevet dette begrepet i medier i det siste. Psykolog Charlotte Mjelde kobler det til og med til sykemeldingsstatistikken. Kvinner er nemlig sykemeldt hyppigere enn menn. Er det fordi vi har større mental load?

Mental load – eller mentalt arbeid – beskriver alle tenkeoppgavene som er forbundet med å drive hjem og familie: Hvem vet hva som mangler i kjøleskapet og handler det inn igjen, eller har oversikt over antall gjenværende håndklær på badet?

Hvem sikrer at storebrors fotballdrakt er ren før neste kamp, at lillesøster får håret frisert kult på «crazy hair day», og at mellomsten har med oppskåret frukt på dele-dagen på skolen?

Hvem sørger for at svigermor får julegaven sin, eller at bursdagsgavene handles inn?

Hvem følger med hvilke klær og utstyr barna trenger og handler dette inn?

Kvinnene bærer ofte den mentale loaden

Forskning viser at selv om menn oftere enn før henter i barnehagen og vasker klær, er det oftest kvinnen som eier det mentale arbeidet.

Arbeidet er helt nødvendig for å få familiekabalen til å gå opp – men den får dramatiske konsekvenser for kvinnens deltakelse ellers i samfunnet.

Når hjernen tvinges til å forholde seg til å være familieorganisator, blir det rett og slett mindre hjernekapasitet til å forholde seg til politisk aktivitet, deltakelse i frivillige organisasjoner eller karrierefremmende skritt på jobben. 

Igjen kan dette være medvirkende faktorer til at det er flest menn i lederposisjoner, at menn statistisk sett tjener mer enn kvinner, og at kvinner hyppigere blir sykemeldt.

Intensivt foreldreskap

Oftere enn før ses barna våre på som et slags prosjekt. Foreldre er nå i mye større grad enn før involvert i alle aspekter av barnas liv.

Vi organiserer deres hverdag, leser ekspertråd og velger aktiviteter som stimulerer deres utvikling.

Mens alle foreldre slo seg til ro med avis og «middagshvil» etter jobb på 1900-tallet, kaster dagens foreldre seg rundt for å kjøre poden på en eller annen aktivitet.

Aktiviteten skal helst være noe som passer barnet perfekt og bidrar til at dette utvikler sitt fulle potensial. Og oftest er det mor som funderer på hva som er det riktige.

Påvirkning i samlivet

En relativt hyppig problemstilling vi leger møter på kontoret vårt, er småbarnsmødre som rapporterer om redusert interesse for intimitet og sex.

Samtidig møter vi også frustrerte fedre som kan lure på hvordan de «får kona tilbake igjen». «Det blir jo aldri noe på meg,» er en setning som ikke sjelden kan uttales på legekontoret.

Men sex er en overskudds-aktivitet. Om kvinnen hele kvelden har hodet fullt av innkjøpslister, planer for julegavene og bekymring for om gummistøvlene til minstemann snart er for små – er neppe overskuddet på plass.

Kvinner rapporterer også om at de kjenner seg både sviktet og alene.

Noen beskriver til og med at de forholder seg til mannen sin omtrent som til et av barna sine: Når kvinnen må sørge for at mannen har pakket det han skal til jobbreise, må smøre matpakke til ham eller må handle inn julegave til hans mor – da reduseres dessverre også respekten og interessen for partneren.

Så kjære mann: Om du ønsker at din kvinne skal ha interesse for deg på soverommet – så begynn å smøre både egen og barnas niste! 😉

Hva kan vi gjøre?

Veien til en løsning ligger nok hos både kvinner og menn. Jeg tror også den ligger på samfunnsnivå:

Kvinner må sette ord på situasjonen – og så gi slipp

Vi kvinner bør stille krav til partneren vår. I eget hjem skjedde det mye da jeg innførte at minstemanns ukeplan skulle gjennomgås sammen hver mandag kveld.

Da mannen skjønte hvor stor mengde planlegging andreklassingens skolegang innebar for foreldrene, begynte han også å gjøre noe med det: Frukt til ukas dele-dag, lekseplan for hver dag, utstyr til turdag på fredag, bålmat eller ikke, svømming eller gym på tirsdager.

Plutselig er det også noe ekstra av typen bokprosjekt («ta med pute og pysj, samt bok hjemmefra»), karneval («barna stiller i kostyme, våpen er ikke lov») eller sykkel-moro (husk sykkelhjelm også!)

Men skal mannen bidra, må jeg tåle å gi slipp på eget behov for kontroll. Det betyr også at jeg må tåle at oppdelt frukt kanskje er stangselleri i biter i stedet for druene jeg hadde kjøpt inn.

Og mannen min velger ikke nødvendigvis den samme middagsretten jeg selv ville foretrukket, eller henger opp klesvasken slik jeg selv pleier.

Men så lenge familien blir mette og tøyet blir tørt, bør jeg også klare å være fornøyd.

Menn må anerkjenne situasjonen og ta ansvar

Litt for ofte hører jeg om menn som mener kona er unødvendig stressa og ikke evner å slappe av litt. De blir rett og slett overrasket når de forstår hva mental load innebærer.

Skal vi komme framover, betyr det at menn må være villige til å sette seg inn i hvilke ansvar det å drifte et hjem innebærer.

Et lurt tips: Ta en kikk på barnas tøy, lær deg skostørrelsen og hold rede på om tøyet passer. Eller vær pålogget i skolens beskjed-app, slik at også du får med deg når det er turdag.

Samfunnet må endre seg

Skoler, barnehager og ledere på fritidsaktiviteter kan bli flinkere til å ha far øverst på telefonlista. Var det opp til meg, ønsker jeg også litt færre skoleprosjekter som innebærer foreldrenes bistand hjemmefra.

Må det for eksempel være slik at vi alltid skal ha pølser i frysen eller marshmallows i skapet klar for en spontan båltur med ekstra kos? Og bokprosjekt er fint – men er det nødt til å innebære pysj og pute?

Arbeidsgivere bør heie på menn som tar ekstra permisjon eller velger å jobbe redusert for å holde familiekabalen i gang.

Vi kvinner bør slutte å skylde på barnets mor når en nabounge dukker opp med møkkete genser på skolen. Det er jo like mye fars jobb å passe på det, men utrolig nok er vi altfor flinke til selv å legge ansvaret over på hverandre.

Veien til bedre helse er også å stresse ned. Men sosiale medier og deres illusjon av alles perfekte liv kan påvirke oss motsatt.

Så kanskje skal vi tåle å dele litt mer som ikke er perfekt når vi først skal dele noe – og kanskje bør vi droppe og skryte av den kaka eller det flotte arrangementet vi har laget.

Kanskje skal vi alle sammen jobbe for å være litt mindre perfekte foreldre?  Jeg vil våge å påstå at barna våre vil tåle det helt utmerket.