Sist oppdatert: 10.07.2009 19:50

Kulturminneåret 2009
Busua kraftverk

 

På vestsida av elva, rett overfor kirka, kommer elva Busua ned fra Busufjellet og Fledda. Her, ca. en kilometer opp for Sandaker, ble det så tidlig som i 1914 bygget et kraftverk. Det betød at denne delen av Hedalen fikk elektrisk kraft nesten 40 år før resten av bygda.
 

I ”Sagn og Soge i Søndre Ourdahl, Anno 1992”, skriver Inger Haglund i stykket ”Fra gamledaga Hedalen”:
 

”I året 1913 – på samme tid som norske kvinner hadde vunnet fram til likestilling med hensyn til stemmerett, skjedde det også noe mer lokalt.

En bonde og en kjøpmann i nordre Hedalen var i full sving med å bygge ”Busua Elektricitetsverk”. Året før hadde flere oppsittere i bygda begynt å tenke på dette tiltaket. Flere fossefall mente de var skikket. Etter samråd med kyndige folk, trakk de fleste seg.
 


Kristen Stugaard og Anton Flaten ble stående alene om å gjennomføre planen. De mente at dette måtte være en stor forbedring for bygda og var modige nok til å sette i gang. På grunn av at det ikke ble flere om utbygginga, måtte de redusere størrelsen på dynamoen.

De starta med bygging av turbingate og muring av dam for vassføringa. De bygde også dammer lenger opp i vassdraget (Busuvatnet, Trevatna) for å regulere vasstilførsla i den tida det kunne bli lite nedbør. De kjøpte en dobbel dynamomaskin på 32 kw. fra Norsk Elektrisk & Brown Boveri (NEBB). Det øvrige inventaret ble kjøpt fra Gjøvik Støperi. Det var Fransisturbin med lederskovler og løpehjul for vasstilførsla. Linjenett ble ført fram til eiernes egne heimer.


Busua Electricitetsverk starta omtrent samtidig som skuddet i Sarajevo falt i 1913. Verdensbegivenhetene kom også til å angå folk her. Folk ble utkalt til nøytralitetsvakt, og barn som ble født på slutten av 1914, ble innpå halve året før de kom til dåpen. De skulle vente på at far kom heim og kunne være med på den høytideligheten. Heldigvis ble ikke landet trukket inn i den store krigen, og alle kom uskadd heim.
 

I åra framover ble linjenettet fra Busua Electricitetsverk utvida nordover til Flaten og sørover til Skinningsrud og Flisstad. I alt ble det 42 abonnenter. Verket lå slik til at det ofte ble reparasjoner på grunn av lynnedslag. I 1947 brant ankeret, og kobbermaterialet måtte vikles om. Reidar Stugård, som hadde sin utdannelse i dette faget, påtok seg arbeidet, og høsten 1948 var verket i brukbar stand igjen.
 

Det hendte flere ganger når det var lite nedbør og frost om høsten at lampene hos abonnentene bare glødet, og at det heller ikke var mon i lavspente pærer. Da var det å dra til Busuvatnet og utbedre dammen der. Ikke sjelden ble det revet ned av andre etterpå. Det var antakelig ulik oppfatning om bruk av vatn da som nå! Folk i nordre Hedalen hadde stor glede av at disse framsynte menn skaffet elektrisk strøm til bygda så tidlig som i 1914.

(---)
 

Vi som var unge i 1930-åra minnes godt at nordgardinga var priviligerte med denne strømmen. Den gangen var det nemlig nordgardinger og sørgardinger i Hedalen. I Liesgrenda bodde vi relativt nær kraftlinja. Men det var ingen fordel – tvert i mot. Nesten daglig ble vi minnet om at vi befant oss på feil side av grensa! Særlig gardslampa på Skinningsrud sørga for det  hver gang vi gjorde turen til han Ola Grøv for å handle.
 

I jula kunne en tydelig oppleve forskjellen på sør og nord. Ungdomslaget hadde den gang tradisjon med å ha juletrefest på lokalet 2. dag. Laget hadde også ansvaret for å lage juletrefest for skolebarna på Ildjarnstad, som regel 4. dag. Således kunne en bli med i to juletrefestkomiteer samme år. Etter å ha strevd seg gjennom en komite i lys fra osende parafinlamper på lokalet, var det vidunderlig å komme inn på skolehuset. Der var det Busukraftlys både i ganger og saler.
 

 

(---)

Gjennom hele krigstida og flere år etter måtte de fleste i bygda klare seg med lys fra lamper med lite og dårlig parafin – og så karbidlykter da!  Dem husker vi godt fra krigstida.

 


 

Men så – i 1952 – var Sør-Aurdal kraftandelslag et faktum. Fra da kunne alle fra Åbakken til Åslibråten skru på brytere og får strøm til lys og teknisk bruk. På Stugård og hos Anton Flaten på Lundberg hadde de Busukraft ennå noen år, før verket ble nedlagt i 1956.”