Sist oppdatert: 26.12.2007 00:15

Romjulsminner

INGER PÅ STORRUSTEMOEN
 

Mor fortalte at da hun vokste opp først på 1900-tallet, var juledagen helt spesiell. Det var bare det aller nødvendigste arbeid som skulle gjøres inne og i fjøset.
 

Vann og ved(vearo) var i hus, og god mat for folk og fe. Denne dagen skulle ingen ha lov å gå bort. Ikke til ungene i grannegarden engang, enda de var sammen og lekte alle dager ellers. Men i hemmelighet stod de ute og ropte til hverandre.

 

Første juledag for meg var alltid familieselskap hos bestefar, bestemor og onkel i Storruste.


Inger og Arne

Det var stas å pynte seg å gå bort. For det skulle alltid være noe nytt til jul.
 

Men for oss som fikk barneåra våre under krigen, var det ikke alltid lett å skaffe klær og sko. Det ble mye omsydd av gammelt. Garn  ble spunnet av egen ull, og tanta mi hadde strikkemaskin, så det ble mange fine strikkeplagg.

 

Det var kort og anvisninger på det meste. Om vi bare skulle en tur til Hønefoss, var det reisetillatelse. Sjokoladerasjonen  til jul var litt større enn ellers, og søtsaker ble det lite av.
 

Jeg husker veldig godt den jula vi fikk svenskepakke. Vi var fire jenter på Storruste skole som hadde brevvenninner på en liten skole i Sverige. Jula 1944 sendte de en pakke men noe godt, det var alle tiders. (VI er brevvenner enda.)

 

2. dag jul var skolejuletrefest for Nerstad og Storruste. Det var ikke mange offentlige tilstellinger under krigen, men det kunne søkes, og det ble laget blendingsgardiner på søre lokalet..

 

Nei, det var nok mest den morroa vi fant på ellers. Og det ble mange juleselskaper i romjula. Da kosa  barn og voksne seg sammen, og alle deltok med sang og leik rundt juletreet.
 

Først sang vi alle de kjente julesangene, og så gikk det over til sangleiker, slik som:

Enebærbusk, Nå er det jul igjen, Røven rasker over isen, Tomtegubben, Tyven, Tyven, Lasse går i ringen, Skjære havre, Syv vakre jenter i en ring, Halvor med sekken, Kråkevisa osv.
 


Storrustemoen

Klimaks ble det da vi dro til side juletreet og lekte ”låne mor grynsåld” (bytte stoler), da ble det liv. Ofte kom det en flokk julebukk om kvelden. De skulle spanderes på, og da studerte vi hendene deres, om det var noe kjent. 

Om det var lite med sukker og hvetemel til julebaksten, ble det alltid tryllet fram noe godt til bevertningen.

Kanskje hadde vi fått nye ski eller kjelke til jul, og det måtte prøves i romjula. Noen ganger var vi flere sammen til kjelkeaking, da helst i Goplerudslia eller Vidalsveien. Vi brukte tømmervega nå da tømmerkjørera var heime på juleferie.

 

Så kom freden. Rasjoneringa varte lenge enda, men alt var bare glede over hver ny ting som kom. Bare å smake bananer og appelsiner.—Tror vi som fikk åra etter krigen har hatt den beste tida. Det kan vel ikke de unge nå forstå. Men alle var vi sammen om å bygge opp igjen landet.
 

Jula etter freden husker jeg godt. Det kom amerikabesøk til Brubråten. Mary Ann, en jente på vår alder og foreldrene samt tante og onkel. De var med i juleselskaper rundt i grenda, og det var spennende.

 

Mary Ann var vokst opp med hester på farmen i Nord Dakota og hun mente vi skulle ha kanefart.

Lånte sammen 3-4 hester, sleder, hestevekker og dombjøller, og varme klær.

Det ble en kald dag, og vi småfrøs. Dessuten var ikke dissa arbeidsgampa, som nå hadde juleferie særlig lystne på slik ”tullekjøring”. Farten fikk de mest opp på heimvegen.

 

Ja, slik var omtrent romjula for oss ”yngre unge” som voks opp med krigen og freden.

Sigurd Landsend startet sangkor i disse tider, og det var en fin måte å komme sammen på for de ”eldre unge”.